Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Destruktiv kvotering

KVOTERING: Kirsten Øvregaard er for kvotering av innvandrere (Dagbladet 6/1-08). I hennes motinnlegg mot min kritikk av statlig kvotering, viser hun med sjelden klarhet hvordan gangsynet kan bli så bredt at innsynet forsvinner.

«Tilnærmet like kvalifikasjoner» er en vid betegnelse, men når det kommer frem at søkere skal foretrekkes «selv om de ellers ville blitt rangert etter den best kvalifiserte», vil det si at den beste kandidaten skal ofres til fordel for en dårligere – fordi hudfargen er annerledes.

Forskjellen er kanskje ikke stor i den enkelte ansettelsen, men problemet blir stort når hvert enkelt bedrift, organisasjon eller nasjon systematisk velger den nest beste, og ikke den beste, kandidaten. Derfor er kvotering destruktivt. Når man systematisk vraker de best kvalifiserte til fordel for de mindre kvalifiserte, taper man i lengden. De eneste som vinner er forståsegpåerne som kan speile sitt brede gangsyn i lysebrune og politisk korrekte, men inkompetente organisasjoner.

Det at kun tre prosent ikke-vestlige innvandrere jobber i staten, beviser ikke at det er rasisme eller diskriminering i staten. Det er svært mange årsaker til at så vel innvandrere som nordmenn jobber andre steder enn i staten. Én årsak kan være lønnsforhold. Når for eksempel en drosjesjøfør kan tjene opptil seks-syv ganger så mye som landets statsminister, er det ikke rart at mange velger å drive for seg selv. At det er få FrPere blant de ansatte i departementene, betyr vel ikke at man skal begynne å kvotere FrPere i statlige jobber?

Folk flest blir ikke forbannet om en kvalifisert innvandrer blir ansatt i en statlig etat. Men når mennesker, uansett kjønn, alder, etnisk opprinnelse osv. opplever at de ikke får jobber de rettmessig har krav på fordi konkurrenten ikke er født i Norge, vil det naturlig nok skape sinne. Dette sinnet går til syvende og sist ut over oss innvandrere som ikke er kvotert inn i jobbene våre.

Det finnes i dagens Norge leger, advokater, ingeniører, journalister, politikere og vellykkede næringsdrivende med ikke-vestlig bakgrunn. Hvordan forklarer Øvregaard, og statsråd Heidi Grande Røys, som hevder at det er utbredt diskriminering og rasisme i Norge, at slikt er mulig? Kjennetegnet på alle de som har lykkes i livet, er at de ikke sitter med luen i hånden og venter på at noen skal ordne opp for dem. Vi hører for eksempel aldri Tommy Sharif syte og klage over hvor fælt alt er i Norge. Han har oppnådd resultater gjennom hardt arbeid, ikke gjennom almisser fra politikerne.

Jeg selv har ikke-vestlig bakgrunn, i motsetning til statsråd Heidi Grande Røys, men i likhet med resten av min familie og mange av mine venner. For oss har aldri Norge vært rasistisk eller diskriminerende. Sannheten er at Norge er et godt og rettferdig land. De av oss som har rømt til dette landet, har langt flere muligheter her enn vi noen gang ville fått i våre egne hjemmeland. Derfor har vi også plikt til å gjøre en innsats selv og ta ansvar for våre egne liv som enkeltmennesker, og ikke skylde på alt og alle, slik venstresiden og en rekke innvandrergrupper har blitt eksperter på.

Det statsråden ikke svarer på i sitt motinnlegg (9/1), er: Hvor langt fra Norge skal du ha ditt opphav for å bli kvotert inn i statlige stillinger?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media