UNIK FEIRING: Den norske russefeiringens indirekte forakt for kunnskaper og eksamen er et særlig sterkt uttrykk for egenarten ved norsk skolekultur, mener kronikkforfatteren. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
UNIK FEIRING: Den norske russefeiringens indirekte forakt for kunnskaper og eksamen er et særlig sterkt uttrykk for egenarten ved norsk skolekultur, mener kronikkforfatteren. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Destruktiv norsk skolekultur

Norge er det eneste land i Europa hvor over halvparten av befolkningen ikke synes utdanning er en viktig verdi.

Meninger

Russefeiringen nærmer seg med raske skritt. En forskrekket tysk mor som hadde opplevd denne norske egenarten i fjor, minte meg om hva som venter oss. Igjen skal vi se røde busser til hundretusener av kroner, med musikkanlegg til ytterligere titusener, frakte fordrukne ungdommer rundt mens de bedriver utagerende sex, applaudert av foreldre og media, ispedd et økende antall voldtekter, stimulert av passende musikk/tekster.

Bevissthet og tenkeevne sløves til bunn-nivå, like før de skal opp til en eksamen som i de fleste land er avgjørende for seinere muligheter i livet. Norge er det eneste land i verden med en slik skolekultur. I Norge er gode skoleresultater fra videregående egentlig ikke viktig. Hvorfor?

Stikkordet er den skolekulturen som ble resultatet av enhetsskolen innført like etter krigen. Dens vidunderlige visjon var å skape en skole hvor elever samtidig lærte solide kunnskaper og ble sosialt integrert.

Den tidligere inndeling av klasser etter evner ble gradvis fjernet. Først skjedde dette på ungdomstrinnet. Det resulterte i en kultur hvor skolen ble viktigere som et sted å være enn et sted å lære. Enhetsskolekulturen ble en naturlig del av tenkemåten til forskere, politikere, media og til slutt - til foreldre og lærere. Kunnskap er egentlig ikke så viktig. Derfor tar mange foreldre uten bekymring barna ut av skolen for å dra på Syden-ferie midt i skoleåret. Derfor er Norge det eneste land i Europa hvor over halvparten av befolkningen ikke synes utdanning er en viktig verdi. Derfor ble en Venstre-politiker på Lillehammer nylig mobbet ut av politikken, da hun påpekte støyproblemene som fulgte med å ha elever med ekstremt ulike læreforutsetninger i samme klasse.

Norge hentet ideen til enhetsskolen fra USA. Før enhetsskolen hadde vi en europeisk læreplantradisjon, slik Finland fortsatt har. USA hadde utviklet en såkalt progressivistisk læreplantradisjon, inspirert av filosofen John Dewey. Slagordet var «learning by doing». Alle elever var små forskere, som skulle finne kunnskap på egen hånd og ikke la seg diktere av gammel kunnskap, slik de gjorde i Europa. Prosjektarbeid var supermetoden for læring. Den ble forsterket av prinsippet om «ansvar for egen læring». Læreren skulle primært være veileder for elevenes selvstendige oppdagelse av kunnskap. Dermed trengte ikke læreren å kunne så mye. Han trengte egentlig ikke faglig autoritet.

Enhetsskolens læringskultur ble etter hvert dominerende tenkemåte også i videregående, i den pedagogiske forskningen, i lærerutdanningen, i utdanningsbyråkratiet, i fagorganisasjonene og hos politikerne i de fleste partier. Målt med dagens skjerpede krav for opptak til lærerutdanning, er en stor del av lærerne i grunnskolen ikke kvalifisert for jobben. Politikerne sier det ikke slik. De sier etterutdanning.

Mange av dagens lærere var i sin tid blant de aller svakeste fra videregående. Frafall og stryk i lærerutdanningen var for kort tid siden så alvorlig at en internasjonal evalueringskommisjon nærmest erklærte norsk lærerutdanning for invalid. At lærere med svake resultater fra videregående, med dårlig lærerskole, nå skal få utbytte av etterutdanning er usannsynlig. Alle milliardene kan være bortkastet.

Den norske russefeiringen er unik i internasjonal sammenheng. Dens indirekte forakt for kunnskaper og eksamen er et særlig sterkt uttrykk for egenarten ved norsk skolekultur. Før forbedring av norsk skole kan skje, må politikere og byråkrater forstå ondets rot. Det betyr å forstå hva som skjedde i synet på hva skole egentlig er, da landet skiftet læreplantradisjon etter krigen. Det betyr å lære seg noe om skolekultur i andre land, for dermed å få øye på det destruktive ved den norske egenarten.

En konkret måte å gjøre dette på er å sammenlikne norsk skole med f.eks. finsk, fransk og, ikke minst, østasiatisk skole. Skolene i disse landene, samt skolen i tidligere britiske kolonier, som Australia, New Zealand og Canada, er på verdenstoppen i kunnskapsresultater. En skikkelig kunnskapsskole betraktes her som avgjørende for de unges livsmuligheter, for næringslivet og for landet som helhet, i en stadig tøffere økonomisk verden. For elever, foreldre og utdanningsmyndigheter i disse landene er avgangseksamen fra videregående blodig alvor.

Et forsøk på å gjøre nettopp en slik sammenlikning av norsk skole med skolen i andre land er gjort i en nylig publisert bok: «Kan Norge lære av Kina? Kunnskapsskole» (ELI Publishing, Oslo).