Pave Ratzinger - en ivrig absoluttist og svoren fiende av kulturrelativismen - er sjef for den katolske kirken, et trossamfunn som dyrker mange merkelige relikvier. Blant annet jomfru Marias hus som skal ha blitt fraktet gjennom luften av engler, fra Nasaret i det hellige land til Loreto i det østlige Italia. Umberto Eco disker opp med mange slike rariteter i sin nye essaysamling. Foto:  AFP/ ALBERTO PIZZOLI
Pave Ratzinger - en ivrig absoluttist og svoren fiende av kulturrelativismen - er sjef for den katolske kirken, et trossamfunn som dyrker mange merkelige relikvier. Blant annet jomfru Marias hus som skal ha blitt fraktet gjennom luften av engler, fra Nasaret i det hellige land til Loreto i det østlige Italia. Umberto Eco disker opp med mange slike rariteter i sin nye essaysamling. Foto: AFP/ ALBERTO PIZZOLIVis mer

Det absolutt relative

Hellige kjevebein, stank av frimurere og falske løgner.

ANMELDELSE: Umberto Eco er Italias største litterære eksportartikkel i dag, med store romansuksesser som «Rosens navn», «Foucaults pendel», «Øya fra dagen før» og nå nylig «Gravlunden i Praha». Romanene er gjerne konstruert som tradisjonelle eventyrfortellinger om spennende opplevelser, ofte med et kriminalmysterium som skal løses.

De litterære forbildene i romanene er Alexandre Dumas (særlig «Greven av Monte Cristo») og Ian Fleming (bøkene om James Bond).

Krimplottene er mest til som forskalinger for en overflod av lærdomsstoff. Eco øser av en stor kunnskapskilde — han har lest hele biblioteker på mange språk, siterer på latin og gresk, blander høyt og lavt. Han kan like gjerne henvise til en artikkel i et ukeblad eller en guttebok fra 30-åra som til Thomas Aquinas' teologiske oppsummeringer og Nietzsches frekke fraser. Også i romanene.    

Å bygge en fiende
Men naturligvis enda mer i den store produksjonen av essays og vitenskapelige skrifter. Ecos nye samling heter «Costruire il nemico (dvs Å bygge fienden)» med undertittel «E altri scritti occasionali (dvs Og andre leilighetsskrifter)». Tekstene er skrevet til ulike anledninger, mest som foredrag ved konferanser og stevner med filosofisk og semiotisk emne. Samlingen er ennå ikke oversatt.

Hovedartikkelen handler — i likhet med romanen «Gravlunden i Praha» (2011) — om et av Ecos yndlingstemaer: menneskenes ønske om å bygge fiendebilder, og dermed også vår evne til å lyve. Han siterer fra Flemings «From Russia With Love» der skurken Rosa Klebb, som ikke bare er KGB-kommunist, men også lesbisk, karakteriseres gjennom stanken av billig parfyme og et rynkete kne som ser ut som en gul kokosnøtt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vond lukt er viktig i fiendebildene, og både jøder og sigøynere er blitt utrustet med mye stank i fiendtlige tekster.

Eco siterer fra Richard Wagners ekle antisemittisme, fra Orwells «1984», og fra Carlo Ginzburgs bok om hekser: «Nattens ekstase: en dechiffrering av heksesabbaten».

Fantasi og falskneri
Eco har samlet seg et enormt arkiv av falsknerier og fantasifostre, og gjennom analysen av disse tekstene klarer han å fortelle oss mye om hvrdan løgner er bygget opp og hvordan de virker.

Det er gjennom løgnen at mennesket skiller seg fra dyrene. Hunder lyver ikke når de bjeffer.

Men hvorfor lyver vi og hvordan lyver vi? Yndlingsfalskneriet til Eco er «Sions vise protokoller», særlig på grunn av dens forferdelige virkningshistorie, med ufattelige lidelser for millioner. Ved hjelp av sine samlinger av tidlig antisemittisme viser Eco hvordan dette falskneriet er blitt til ved å blande rusk og rask fra tidligere skrifter, og han får fram at det er tilfeldig hvem som pekes ut som fiende: jesuitter, frimurere, jøder, sigøynere.

Kanskje han bør bli den nye sakkyndige i Breivik-saken?

Men Eco samler ikke bare på dystre ting. Han har også nese for falske astronomier og falske geografier, og i «Innbilte astronomier» gjennomgår han verdensbilder gjennom historien og viser hvordan mange av de gale tankene som er tenkt har ført til vitenskap, smått om senn. Men også hvordan rene fantasifostre har satt kunnskaper langt tilbake.

Vis mer

For eksempel østerrikeren Hans Hörbigers «Glazial-Kosmogonie» (1913), en vill teori om hvordan kosmos ble til i et sammenstøt av is og varme.

Himmler og Hitler var interessert i denne teorien, og den skal ha spilt en rolle i deres overbevisning om at tyske soldater ville klare seg i kulda på de russiske steppene.

En annen teori om hvordan verden er konstruert, en modell som også skal ha interessert toppnazistene, forklarer at jordkloden egentlig er hul, og at vi lever på innsiden av den.

Et av essayene handler om helgener og relikvier, og som vanlig kan Eco by på eksotiske funn. Han lister opp merkverdige fragmenter som den katolske kirke har gått god for. Alle de vanlige tingene, som torner fra tornekronen, likkledet i Torino og biter av korset og naglene, men også krybben fra Betlehem, Josefs og Marias forlovelsesringer, Josefs belte og stokk, Jesusbarnets svøp, Marias hår og endog hennes melk.

Selve boligen til Jomfru Maria, der hun mottok engelens budskap, skal ha blitt løftet opp av engler og fløyet gjennom luften fra Nasaret til Loreto i Italia, en natt i 1294.

Loretos flotteste bygning, La basilica della Santa Casa, er et viktig valfartssted for katolikker.

Kuriøse relikvier
Andre kirker har også kuriøse relikvier å skilte med. I Sankt Vitus-katedralen i Praha finner man hodeskallene til Sankt Adalbert og Sankt Wenceslas, sverdet til Sankt Stefan, en bit av korset, bordduken etter skjærtorsdagsmåltidet (Nattverden), en tann fra Sankta Margerita, en bit av kjeven til San Vitale, et lårbein fra Sankta Sofia, haken til Sankt Eobanus, staven til Moses og kjolen til jomfru Maria. Eco pøser på med eksempler, og det kanskje rareste er legenden om et relikvie i en tysk katedral på 1100-tallet:

Hodeskallen til Johannes døperen fra da han var 12 år gammel.

Eco filosoferer over tro og overtro, over vår tids dyrking av filmstjerners håndklær og sko, og han snakker med en munk på Monte Athos i Hellas, en munk som har studert i Paris under Roland Barthes. Tror han på at de relikviene han fromt kysser hver morgen virkelig er det de utgir seg for å være? Munken smiler mildt og forklarer at problemet ikke dreier seg om autentisitet, men om tro, og at han, når han kysser relikviene, kan kjenne en mystisk duft. Det er altså ikke relikviene som skaper troen, men troen som skaper relikviene. 

  
Det absoluttes konflikt
Et par av essayene er skrevet til den årlige kulturfestivalen i Milano — la milanesiana — som samler tusener av publikummere til film, musikk, litteratur og vitenskapelige presentasjoner. Et år er temaet «Conflitti dell'assoluto» — konflikter om det absolutte. Her kan Eco snakke om emner som er sentrale for ham, på en måte som gir oss dypere forståelse av den kulturelle tilstanden som plager så mange i vår tid: den såkalte kulturrelativismen, postmodernismen og lengselen etter absolutte verdier.

Han sier at han her ikke skal klare opp i ideene, snarere rote dem til.

Det er nettopp forsøkene på å gjøre verden enklere enn den er, som er skummel. Enkle modeller og absolutte sannheter fører til fanatisme. Men hvor kommer da tanken om det absolutte fra? Vi bærer den med oss og undrer oss over den.

Som så ofte ellers viser Eco til den siste sangen i Dantes guddommelige komedie, der Dante møter Vårherre ansikt til ansikt. Hvordan skal det beskrives? Eco viser at Dante elegant nok ikke prøver å lage poesi av det uutsigelige, men derimot om selve umuligheten av å utsi det. Det er umuligheten i det absolutte som blir tydelig når Dante forteller oss at hans fjær — hva enten de er fjær til å fly med eller fjærpenner å skrive med — ikke strekker til.

Ulike former for sannhet
Eco argumenterer mot pave Ratzingers insistering på det absolutte som det eneste vernet vi har mot moralsk relativisme, ved å problematisere sannhetsbegrepet.

At mennesket har et begrep om sannhet er fundamentalt for å overleve som art.

Men det finnes mange ulike former for sannhet, og kriteriene for sannhetene må forhandles fra gang til gang. Kulturrelativismen — som kan føres tilbake til Montaigne og Locke og perioden da Europa virkelig møtte helt andre kulturer — er ikke det samme som moralsk relativisme.

Å forstå forskjeller og avstå fra å rangere dem etter verdi, betyr ikke at alt er lov. Ingen kan melde seg ut av det fellesskapet man befinner seg i, alle har en kulturell identitet.

Eco viser til Elie Wiesel som sier at de som tror at alt er lov, ikke er de som tror at Gud er død, men de som tror at de er Gud. En villfarelse som deles av mange store og små diktatorer.