Det ærlige foto

- Vi gikk ikke rundt og tenkte at vi var kunstnere. Vi gikk bare rundt og tok bilder - på jakt etter et nytt språk, en ny måte å framstille virkeligheten på, forteller fotografen Dan Young.

Sammen med avdøde Bob Robinson (1927- 96) og nordmannen Arild Kristo (1939) utgjorde han gruppa «Manité» (fra humanité) som nå er utstillingsaktuelle på Museet for samtidskunst. Det var denne gruppa som presenterte en fornyelse av sjangeren «fotoreportasje» i Norge. En sjanger som allerede var sterkt i vinden i femtitallets USA - bl.a. gjennom billedmagasinet Life - og der hensikten var at bildet selv skulle fortelle en historie, uavhengig av en tekst. Utstillingen varer fra 4. juli til 19. oktober, og består av tre kortfilmer og hundre fotografier, som rommer både enkeltbilder og serier, eller såkalte fotoessays. Her er Kristos prisbelønte «Manfred i skyggen av Muren», om en liten gutt som bodde ved Checkpoint Charlie, Robinsons «Hyde Park» - en poetisk skildring av storbyen, og Youngs egen billedserie av en ung rodeokunstner på et indianerreservat i USA, der Young selv vokste opp.

- Den egentlige introduksjonen startet i 1958, forteller Young, som vi møter på museet der han forbereder utstillingen sammen med utstillingsansvarlig Eva Klerck Gange.

- Det året utga Bob Robinson boka «Captured by the Norwegians», der han hadde avbildet norske bønder og fiskere. Denne boka vakte internasjonal oppsikt. Kristo og jeg traff hverandre i USA, vi reiste hit og møtte Bob, og i 1962 startet vi gruppa. Her hadde vi billedmagasinene Nå og Aktuelt, som kjøpte bildene våre. Men, legger han til - vi kom på en måte både for tidlig og for seint. Tida da fotografene var konger i billedmagasinene var over, og fotografiet som egen kunstart var ennå ikke akseptert. Det skjedde jo først på slutten av åttitallet - etter at fotografer i tiår hadde banket på museums- og utstillingsdørene med øks.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fare

- Men de siste åra har utviklingen skjedd fort, og mange kunstnere som før ikke ville valgt foto, gjør det nå. Kanskje fordi andre kunstarter til en viss grad har stagnert, og behovet er stort for en fornyelse. Det ligger selvsagt også en fare her, legger han til. Unge mennesker som begynner med foto ser seg selv som kunstnere nesten før de har begynt, noe som i seg selv er positivt, at de har en identitet, mener jeg. Men kanskje går det på bekostning av en frihet, av en nødvendig læretid og da også kanskje med veien om de kommersielle bildene.

- Men hva skiller et alminnelig fotografi - et snapshot - fra et såkalt kunstfotografi?

- Premissene er helt forskjellige. Når du tar et pressefotografi tar du det med tanke på salg, på penger. Et ikke-kommersielt foto tar du for å uttrykke et verdensbilde. Og da må du være bunn ærlig, også mot deg selv. Selvsagt ønsker du også å tjene penger på et ikke-kommersielt foto, men det kommer i annen rekke. Du må jo også kunne språket for å se forskjellen - der som i annen kunst, legger Young til, og her går han over til å snakke engelsk:

- Kunst er - guddommelig - uten at jeg er religiøs. Det er noe udefinerbart, subjektivt. Det er noe du har, eller kanskje kan lære deg. Dette å beskrive det ubeskrivelige. Om du ser et bilde av Tom Sandberg, ja, da ser du at der er kunst - det treffer alle.

- Så det er mottakelsen av et bilde som gjør det til et kunstverk?

- Ja, det å formidle tanker og følelser som blir forståelig for et annet menneske - en bakenforliggende energi. Og - dette er viktig - ethvert stort kunstverk må ha en feil i seg. Navajoindianerne, som er kjent for å lage praktfulle tepper, setter bevisst inn en feil i det. Det skal ikke være perfekt. Livet selv er ikke perfekt. Det perfekte er dødt.

Orgasme

Med på utstillingen er også en billedserie som viser ni fotografier av en ung Vibeke Løkkeberg i orgasmerus, og Young forteller hvordan serien ble til: - Jeg jobbet mye med Vibeke i sekstiåra. Jeg var motefotograf, hun var modell, og da filmen «Liv» ble laget, gjorde vi denne billedserien, som er en såkalt stillfilm. Det er på en måte en naturlig utvikling, skyter han inn - fra et bilde, til en serie, en stillfilm og så film. Selv har jeg laget en rekke kortfilmer. Men tilbake til orgasmeserien. Den har ligget siden sekstiåra, og vises nå for første gang - først her og seinere i Haugesund under tittelen «La petite Morte» (Den lille død). Det var Påls idé, men akkurat hvordan serien ble brukt i filmen er jeg ikke så begeistret for, avslutter Dan Young.