Det ambisjons- løse kulturlivet

DE SISTE ÅRENE

har en rekke utenlandske toppledere for norske kulturinstitusjoner sluttet i stillingene sine, flere av dem overraskende brått og tidlig.

Fire ferske eksempler fra norsk musikkliv gir et inntrykk av problemet. Hovedpersonene har det felles at de er blitt headhuntet til Norge. De har opplevd seig motvilje og destruktiv motstand. Så har de dratt sin vei.

Islandske Bergljot Jonsdottir trakk seg som direktør for Festspillene i Bergen i vinter, etter at Bergens Tidende avdekket alvorlige samarbeidsvansker i Festspillenes administrasjon. Selv bare sett utenfra skjønner man hva slags leder hun har vært: en av tidenes sterkeste festspilldirektører rent kunstnerisk, en vandrende katastrofe når det gjaldt internkommunikasjon og motivasjon for sin lille stab. Det er ingen tvil om at Jonsdottir mislyktes i å skape et konstruktivt klima for kritikk innad. Hun har vært en røff og rå leder av den typen mange norske ansatte slett ikke greier å takle; en type leder de mener de har all rett til å slippe.

SPØRSMÅLET ER

imidlertid om ikke kunst- og kulturlivet av og til må betale en pris for å få de aller beste. Det finnes en kulturkollisjon mellom mer elitistisk tenkende og kanskje autoritære utenlandske kulturledere, og mer rigide, regelfølgende og grensesettende norske ansatte som ikke uten videre er villig til å strekke seg all verden for å oppnå ekstraordinære resultater.

Det sier sitt om norsk arbeidsliv at manglende evne til selv enkel personalbehandling kan velte en stor kunstnerisk suksess. Det var det Jonsdottir ble ansatt for å skape. Bergens-populisten og bypatrioten (det er nøyaktig samme sak her) Erling T. Gjelsvik sier at Jonsdottirs avgang er «en lykkelig slutt for kulturlivet i Bergen». Der tar han feil. Det er en trist slutt på en trasig personalsak. Bergens ordfører, den selvutnevnte borgermester Herman Friele, kan komme til å angre enda mer på hva han har sagt: «Direktører kommer og går, Festspillene består.» Kanskje de snart slutter å komme? De beste? Jonsdottir-saken har skadet Festspillene nasjonalt og internasjonalt og skremmer aktuelle kandidater.

Saken har bekreftet at Bergen ikke er en enkel by å komme til utenfra for en ambisiøs kunstnerisk leder. Går du på konsert med «Harmonien» i Grieghallen en torsdagskveld, observerer du en uhyre statisk og endringsuvillig sosial scene. Den får til og med Oslo-Filharmoniens publikum samme kveld til å fortone seg som ungdommelig og friskt.

SIMONE YOUNG

fikk erfare denne spesielle mentaliteten da hun var sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester fra 1998 til 2002. Den unge australieren er en av de ytterst få kvinnene i det internasjonale jetset av dirigenter. Hun var den første kvinne som dirigerte i Wien-operaen og Bastille-operaen i Paris, hun går fra suksess til suksess ved operaene i London og Berlin, og begynner neste år som sjef for Hamburgs opera og orkester. Hun har gjort flere kvinner interessert i dirigentkarriere. Hun ville vært i stand til å gjennomføre en enda sterkere satsing i Bergen hvis hun hadde hatt lyst til å fortsette. Det fristet bare ikke. Hun var for ambisiøs, og Bergen skjønte ikke hva som kunne bli gevinstene av å investere. Hennes stahet og steilhet gav henne for mange motstandere, til og med orkesterets egen direktør.

Over til Trondheim.

Daniel Harding er en av vår tids mest lovende, pur unge dirigenter, allerede med en kometkarriere sammen med Europas ledende orkestre. Han var bare 22 år gammel da han begynte som sjefdirigent for Trondheim Symfoniorkester i 1997. Han gikk etter tre korte år. Han kom på kant med noen musikere i orkesteret, og la for dagen et ambisjonsnivå som verken orkesteret, Trondheim by eller andre hadde vilje til å følge opp. Harding sier: «Orkesterprøver fra 10-14 mandag til onsdag, generalprøve og konsert torsdag og sjelden eller aldri repetisjon av konserten på fredag, er en provinsiell arbeidsmåte. Resultatet er et provinsielt orkester.» Han ønsket å få orkesteret til å jobbe hardere, men ble stoppet av folk som mente «enten at jeg var for aggressiv eller helt gal (...) Men hvis et orkester virkelig vil bryte grenser, må de dele denne lidenskapen. (...) For mange i TSO var komfortable med status quo,» mener han. (Adresseavisen 1.4.03)

Nok en kulturleder-begavelse glapp ut av norske hender. Ingen beslutningstaker i Bergen og Trondheim så at man hadde to av de neste tiårenes mest løfterike musikere i sin midte. Tvert imot. De ble bare kraftig irritert over alle kravene.

YOUNG OG HARDING HADDE

et sjeldent kaliber til å gjøre noe med den dype publikumskrisen som norske orkestre vil være i om altfor få år, når deres kjernepublikummer bokstavelig talt er død og begravet. Young og Harding kunne ha greidd det samme i Bergen og Trondheim som Simon Rattle i sin tid gjorde med City of Birmingham Symphony Orchestra. Eller det Michael Tilson Thomas har gjort i San Francisco: skiftet ut hele sitt publikum! Men da måtte det satses ungt, tungt, spisst og strevsomt. Det trengtes en ambisiøs elitetenkning. Den fantes ikke.

Hvis den hadde vært der, kunne man ha gjort noe av det samme som Mariss Jansons greidde i Oslo: Han drev Oslo-Filharmonien frem fra et midddelmådig orkester til et av Europas bestspillende i løpet av 80- og 90-tallet. Latviske Jansons var sjefdirigent fra 1979 til 2002. Han forlot Oslo med den begrunnelse at 20 års arbeid for å forbedre en uakseptabel akustikk i Oslo konserthus ikke hadde ført noe sted. Om han ville ha sluttet uavhengig av akustikken, vites ikke.

Det er mulig at markeringen var et politisk utspill for å gjøre orkesteret en siste tjeneste i kampen mot et Oslo konserthus som usynliggjør hovedstadens topporkester - musikerne er leietakere under kummerlige vilkår. Kanskje har Jansons og hans direktør vært for svake lobbyister. Helt sikkert har politiske myndigheter og kulturbyråkrater vært for tafatte medspillere. Den fysiske situasjonen rundt Oslo-Filharmonien illustrerer mitt hovedpoeng om den seige, norske motvilligheten mot aktivt og offensivt å legge til rette for prestasjoner i kunst og kultur.

Det var mine fire eksempler.

DE SISTE ÅRENE

har ledende norske kulturinstitusjoner forspilt mange sjanser til å dyrke og satse på entreprenører på høyt internasjonalt nivå. De har på sin side sikkert oppført seg som de sta, selvsikre og polariserende mennesker som betydelige kunstneriske ledere kan være. Men det som har fått dem til å forlate Norge, har vært en manglende vilje til å satse risikofylt på prosjekter som ikke bare kunne gi gjenlyd internasjonalt og trekke de beste til Norge, men også være en motor og katalysator for norsk kulturliv generelt. For det er ikke satsingen på bredde over hele feltet som i seg selv skaper topper. Det er den knallharde satsingen på de beste som til sjuende og sist skaper topper, og som så løfter andre opp.

«De flinkeste i klassen må greie seg på egen hånd. De klarer seg alltid,» heter det i norsk skole. Det er en slik innstilling som gjør at flere gode ikke får bli ekstremt gode. Slik er det i norsk kulturliv også. Bare i idretten er det lov å tenke annerledes. Det er derfor Norge fortsatt er en sportsnasjon og ikke en kulturnasjon.