DE SISTE ÅRENE

har en rekke utenlandske toppledere for norske kulturinstitusjoner sluttet i stillingene sine, flere av dem overraskende brått og tidlig.

Fire ferske eksempler fra norsk musikkliv gir et inntrykk av problemet. Hovedpersonene har det felles at de er blitt headhuntet til Norge. De har opplevd seig motvilje og destruktiv motstand. Så har de dratt sin vei.

Islandske Bergljot Jonsdottir trakk seg som direktør for Festspillene i Bergen i vinter, etter at Bergens Tidende avdekket alvorlige samarbeidsvansker i Festspillenes administrasjon. Selv bare sett utenfra skjønner man hva slags leder hun har vært: en av tidenes sterkeste festspilldirektører rent kunstnerisk, en vandrende katastrofe når det gjaldt internkommunikasjon og motivasjon for sin lille stab. Det er ingen tvil om at Jonsdottir mislyktes i å skape et konstruktivt klima for kritikk innad. Hun har vært en røff og rå leder av den typen mange norske ansatte slett ikke greier å takle; en type leder de mener de har all rett til å slippe.

SPØRSMÅLET ER

imidlertid om ikke kunst- og kulturlivet av og til må betale en pris for å få de aller beste. Det finnes en kulturkollisjon mellom mer elitistisk tenkende og kanskje autoritære utenlandske kulturledere, og mer rigide, regelfølgende og grensesettende norske ansatte som ikke uten videre er villig til å strekke seg all verden for å oppnå ekstraordinære resultater.