RELIGIØST: Den populærkulturelle julen, som Disney-kavalkaden på julaften summerer opp, er full av myter, ritualer og trosforestillinger som er vanskelig å se som annet enn religiøse. Foto: Disney
RELIGIØST: Den populærkulturelle julen, som Disney-kavalkaden på julaften summerer opp, er full av myter, ritualer og trosforestillinger som er vanskelig å se som annet enn religiøse. Foto: DisneyVis mer

Det andre juleevangeliet

Selv om julaften desidert er den dagen flest nordmenn går i kirken, er det likevel flere som ser på Donald på TV.

I år ble en viktig del av julen reddet i siste liten. Det så lenge ut til at NRK ikke ville få rettighetene til å sende den tradisjonelle Donald Duck og vennene hans på julaften. Så, i siste liten, ble det en ny avtale mellom Disney og NRK. Slik kunne over seks hundre tusen nordmenn igjen få gjort som de alltid gjør på julaften.

Like sikkert som at nettene blir lange, kommer de årlige klagene om at Jesus ikke får nok plass i julen. Disney-kavalkaden er på alle måter et typisk eksempel på hva så mange Jesus-tilhengere mener tar plass fra Jesus. Selv om julaften desidert er den dagen flest nordmenn går i kirken, er det likevel flere som ser på Donald på TV den dagen.

Men Jesus vs. Donald representerer ingen enkel dragkamp mellom religion og sekularitet, som man gjerne kan bli forledet til å tro. Disney-kavalkaden summerer opp mye av hva den populærkulturelle julen handler om, men populærkultur er på ingen måte identisk med sekularitet. Den populærkulturelle julen er full av myter, ritualer og trosforestillinger som er vanskelig å se som annet enn nettopp religiøse. Donald Duck og vennene hans på julaften er slik en del av hva som kan sees som det andre juleevangeliet.

Men hva i all verden er religiøst ved Disney-kavalkaden? Hva har Snøhvit eller Askepott i det hele tatt med julen å gjøre? Selve nøkkelen for å forstå dette kommer mot slutten av programmet. Det å vende seg mot en stjerne og ønske seg noe, erklærer Timmi Gresshoppe, «symboliserer tro, håp, og alt hva julen står for.» «When you wish upon a star, gjør det ingen forskjell hvem du er. Alt hva ditt hjerte begjærer vil bli oppfylt for deg.» Timmis sang er i seg selv ganske enkelt en liten troserklæring. En erklæring om hvordan det viktigste er troen i seg selv. Bare man tror, håper, ønsker seg noe, ektefølt og inderlig nok, «vil dine drømmer bli oppfylt». «Hvis ditt hjerte er i din drøm, er ikke noe ønske for stort.» Slik gjør Disney julen til troen på sine drømmer og på troens kraft.

Dag Øistein Endsjø.
Dag Øistein Endsjø. Vis mer

Disneys juletro er en tro uten noen gud. Det er skjebnen, ikke Gud, som kommer «som et lyn fra klar himmel … og hjelper deg.» Den utdefinerer ikke det guddommelige, men det guddommelige er fullstendig irrelevant. Det er dette vi ser igjen og igjen i Disney-filmene som klippene i julekavalkaden er hentet fra: Som når Askepott synger, «Uansett hvor mye ditt hjerte sørger, hvis du bare fortsetter å tro, vil drømmen du drømmer gå i oppfyllelse.»

Troen på det gode, på at noe vidunderlig skal skje og på julen i seg selv, er sentral i hele den populærkulturelle julefeiringen. Du finner denne troen igjen og igjen presentert i juleklassikere som Miracle on 34th Street, How the Grinch stole Christmas og Santa Clause-filmene. Den kanskje viktigste av alle populærkulturelle julefortellinger, Charles Dickens' A Christmas carol, handler om hvordan gnieren Scrooge blir omvendt til å tro på julen. I denne fullstendig Jesus-fri beretningen går Scrooge fra å mene at julen er «humbug», til å omfavne ikke bare høytidens moral om glede og gavmildhet, men å erklære at «jeg vil ære julen i mitt hjerte og forsøke å holde på den hele året.»

Julenissen, den populærkulturelle julens aller viktigste skikkelse, dukker vanligvis også opp i Disney-kavalkaden. Han speiler også trosforestillinger, om enn i den nokså spesielle formen der barn er forventet å tro, men voksne ikke er det. Julenissen, den gamle helgenen Sankt Nikolas som har beveget seg langt vekk fra sin opprinnelige kristne kontekst, presenterer det samme moralske julebudskap om godhet og gavmildhet som Dickens og Disney.

Bare det å se på Donald Duck og vennene hans er for mange av oss minst like viktig for den dickensianske julestemningen som selve innholdet. Det hører med til julen vår nettopp fordi vi «alltid» har gjort det. Det skal være «same procedure as every year» for å sitere Grevinnen og hovmesteren, et annet program som gjennom å bli vist igjen og igjen er blitt minst like viktig i mange nordmenns julefeiring.

Tradisjoner er en svært sentral del av det populærkulturelle juleevangeliet. Det er en ritualitet som speiler religiøse mønstre. Den populærkulturelle julens tradisjoner er paradoksalt nok, ofte knyttet til tradisjoner med svært kort historie. Julen som vi kjenner den i dag, med julegaver og julestemning, juletrær og julenisser, julekort og kommersialiserte julesanger, er for stor del noe som oppsto i 1800-tallets Storbritannia og USA. Men den populærkulturelle julens begynnelsen er samtidig en begynnelse som gjorde alt hva den kunne for å skjule sin egen opprinnelse. Den nylig oppkonstruerte viktorianske julefeiringen skulle selv fra starten være slik den «alltid» hadde vært. Den nye viktorianske middelklassen oppfant ikke bare den engelske julen og slik grunnlaget for all senere julefeiring, de oppfant også «tradisjonen» som de selv påsto de bare gjenoppvekket.

Tradisjonene som tradisjoner fikk med julen altså en verdi i seg selv - tradisjonene ble selve julestemningen. Man gjør som man gjør fordi det er forbundet med en forestilling om at dette er hvordan dette alltid er blitt gjort. Dermed kunne også den nye TVen lett fått innpass i julens tradisjoner. Tradisjonene behøver ikke engang å gå tilbake til fjernsynets barndom for å føles som eldgamle. Selv om Disney-kavalkaden ble vist på NRK første gang i 1979 og først årlig siden 1997 (med unntak av 2002), sitter vi likevel igjen med følelsen av at slik har det alltid vært.

Gjennom julens tro på tradisjonens kraft blir Donald, julenissen og alle de andre nyere juletradisjonene like mye en del av julen som Jesus og det opprinnelige juleevangeliet. Begge juleevangeliene handler samtidig om glede og det å være gode mot hverandre. Sånn sett ville kanskje ikke Jesus selv funnet noen grunn til å klage over at han ikke er alene om oppmerksomheten i julefeiringen. Kanskje han også, i stedet for å akke seg, bare ville si: From all of us to all of you. God jul.

Følg oss på Twitter