Det androgyne ideal

ZOMBIE-FILMEN Land of the Dead har en original vri. Denne gang er det ikke vandrende lik heltene skal bekjempe, men et egoistisk og dekadent samfunn som holdes igang av de egentlige zombiene, nemlig shoppingfrelste kvinner og statusjagende menn. Norske CK-feminister (som er forført av Calvin Kleins unisexparfyme) tror at menn er zombier som bør knertes med gerilja-angrep i avisenes agurkjungel. Martine Aurdal ønsker seg «svenske tilstander» i den norske likestillingsdebatten: Det ropes på Den Sterke Kvinne, en norsk Gudrun Schyman i spissen for et androgynt feministparti, en som ikke er redd for å kalle mannen ved sitt rette navn, nemlig et dyr. Akkurat som Goebbels kalte jødene for rotter. I Dagbladet 24.07 krever Aurdal mer statsfeminisme, uten å spesifisere om hun mener kule fester med kvinnelig DJ, bachelorstudier i mannsforakt, eller kampen for et søsterutopia. CK-feminismen har noe masochistisk over seg. Den er som et ekko av Dag Solstads roman Gymnaslærer Pedersens beretning, der kommunistene i Larvik prøver å tvinge Pedersen til å si at han er stalinist.

NORSKE KVINNER kan bli krigsminister, biskop og skihopper. De får fødselspermisjon og kontantstøtte og møter attraktive stillingsannonser merket «kvinner oppfordres til å søke». Gutter må kaste bort ett år i en militærleir, eller avtjene siviltjeneste som kaffekoker for senile kulturtanter i UNESCO, eller tilsvarende surrealistiske organisasjoner. Imens kan jentene back-packe i Asia eller lære seg spansk på en idyllisk folkehøgskule. For år 2030 anslår Statistisk sentralbyrå at 420,000 yrkesaktive kvinner har høyere utdanning, mot bare 230,000 menn. Hvem vil bestride at flere høyt utdannede kvinner på arbeidsmarkedet vil bety en jevnere kjønnsfordeling i styrerommene på Aker Brygge? Kjønnsmaktperspektivet, at menn som gruppe har mer makt enn kvinner, er dermed kun et av mange perspektiver. En av CK-feministenes skyteskiver er gubbeklubber à la Kongens jaktlag, der styreverv deles ut mens cognac\'en sendes rundt bålet. Men uformelle maktstrukturer er slett ikke utelukkende et maskulint fenomen.Skal vi være status -og shopping-zombier, eller konfrontere den kyniske merkevare-sabotering av personlig identitet? Det er på tide å ta et oppgjør med idealet om det androgyne mennesket. Slangen i likestillingsparadiset er hverken despotiske menn eller pornografiske noveller, men folk som stanger hodet i imaginære dører.