Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Snakk mer om kulturpolitikk:

Det angår deg direkte, men avgjør ikke valg

Store avgjørelser på nasjonalt og regionalt nivå avgjør hva slags kulturopplevelser du vil ha tilgang til.

EN VEI INN: Jo Strømgren Kompani har åpnet døren inn til dansens verden for mange, blant annet med sin forestilling om ping pong. Foto: Knut Bry / Jo Strømgren Kompani.
EN VEI INN: Jo Strømgren Kompani har åpnet døren inn til dansens verden for mange, blant annet med sin forestilling om ping pong. Foto: Knut Bry / Jo Strømgren Kompani. Vis mer
Kommentar

For de aller fleste er kultur en viktig del av livet. Det er få som ikke bryr seg om musikk. Det er få som ikke jevnlig lever seg inn i livet til oppdiktede skikkelser i en film eller i en tv-serie. Men når det gjelder valgene og prioriteringene som styrer hva slags kulturopplevelser folk har tilgang til, er det vanskelig å vekke det store engasjementet. Kulturpolitikk var ingen viktig del av årets valg, eller rettere sagt ikke av årets valg heller, siden det sjelden er spørsmål om kulturbygg eller støtteordninger som får folk opp av sofaen og ned av gjerdet.

Unntaket er naturligvis Kristiansand, der planene om den beryktede og påkostede Kunstsiloen førte til massiv mobilisering mot politikerne som hadde støttet prosjektet.

Ellers var årets velgere mer opptatt av hvordan de skulle kunne komme seg til nærmeste kulturhus enn hva som ble vist der. Riktignok var det tilløp til debatt om restaureringen av Olavshallen i Trondheim, mens det aldri ble den store blesten rundt den viktige diskusjonen om lokaliseringen av et nytt teaterbygg i Stavanger.

Det er mange kulturpolitiske avgjørelser på lokalt og regionalt nivå som har avgjørende betydning for livskvaliteten til de som bor i området. Kulturhusenes kvalitet, beliggenhet og billettpriser er avgjørende for hvem som har mulighet til å oppsøke dem, og hvor avanserte og profesjonelle kulturopplevelser de kan få se der. At det bevilges penger til kulturskoler, teatergrupper, danseopplæring og musikkundervisning er for mange en forutsetning for å kunne ta del i skapende aktivitet. For noen blir det grunnlag for en hobby, for andre kan det gi en smak på livet som kunstner og legge grunnlaget for en karriere. Det er mange som har fått livet sitt forandret, som nærmest har blitt reddet, av å få utfolde seg på denne måten.

Politikerne trekker sjelden kulturpolitikk opp av hatten på eget initiativ, vel vitende om at kulturdebatter ofte ender opp med å handle om penger, eller rettest sagt: Hva pengene heller burde vært brukt på. Det er populistisk takknemlig å sette hjemmehjelper, politibemanning og kollektivtilbud opp mot konserter og teaterforestillinger.

Noe av det som også gjør at kultur ikke er samlende som politisk sak, er at brukere av forskjellige kulturuttrykk har det med å skjele mistenksomt til hverandre. Dansebandentusiasten ser ikke poenget med å bruke millioner på opera, kunstfilmkjenneren synes for stor del av filmbudsjettene går til «Børning» og «Skjelvet». Men både politikere og velgere burde snakke mer om kulturpolitikk, og ikke være så beklemt over hva det koster, men heller være bevisst på hva det gir, på hvordan det kan gjøre hverdagen på hjemstedet eller i hjembyen rikere og fullt av muligheter.

Dette er også en naturlig del av sentraliseringsdebatten på steder der mange unge, og særlig kvinner, stikker til mer tettbygde strøk så fort de kan.

På riksplan skjer det store bevegelser som også får konsekvenser for kulturtilbudet over hele landet. En av de viktigste har vært avgjørelsen om å legge ansvaret for de statlige kulturinstitusjonene utenfor Oslo over på regionene, som ble en del av en uhumsk hestehandel da regionreformen skulle bankes gjennom. Dersom disse sterkt kritiserte planene gjennomføres, vil regionteatre og kunstmuseer ikke på samme måte være koblet på sterke faglige miljøer som finnes på riksnivå, men være henvist til å vinne budsjettkamper mot sykehjem og skoler. Dette kan få massive innvirkninger på hvor mye ressurser som går til kulturtilbudet i regionene, og dermed også hvor godt tilbud publikum får.

En annen kulturdebatt som burde fått større oppmerksomhet, er omleggingen i Kulturrådets støtteordninger. Nylig ble den såkalte basisfinansieringen for scenekunstgrupper avviklet i sin nåværende form. Dette er en ordning som har gjort at solide grupper som har levert jevnt høy kvalitet, som Jo Strømgren Kompani og Goksøyr og Martens, har kunnet få økonomisk støtte i opptil tolv år og dermed kunne legge langsiktige planer.

Nå skal midlene fordeles på en annen måte, slik at flere nye aktører skal slippe til, men på en måte som gjør at gruppene som har levert jevnt godt på alle måter, straffes for ikke lenger å være unge og lovende. Det finnes reelle og vanskelige dilemmaer for de som skal fordele statens penger på erfarne aktører og nye spirer, men dette kan ha svært uheldige konsekvenser for kompanier som setter opp anerkjente forestillinger både i Norge og internasjonalt, og somspiller i og utenfor Oslo.

Kunsten som lages av Jo Strømgren Kompani og Goksøyr og Martens er ikke bred, men den er svært anerkjent og har tilhengere mange steder. For mange har Jo Strømgrens lekne forestillinger vært dét som åpnet øynene deres for dansekunst. Igjen handler det om å legge til rette for at kunsten skal kunne møte nettopp det publikum som kan sette pris på den.

Kulturpolitikk handler direkte om velgernes liv, om hvilke fortellinger og verk de tar til seg og lar seg inspireres av, og hvilken mulighet de har til å ta del i de kunstneriske prosessene selv. Det angår alle, direkte, og det burde debatten gjenspeile.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media