Steve Bannon til Norge:

Det åpne og liberale samfunn står i en skikkelig skvis

Skal Trumps tidligere rådgiver Steve Bannon få lov til å tale offentlig på et arrangement i Norge?

Til Norge. Tidligere Trump-rådgiver, Steve Bannon. Foto: (Ennio Leanza/Keystone via AP)
Til Norge. Tidligere Trump-rådgiver, Steve Bannon. Foto: (Ennio Leanza/Keystone via AP)Vis mer
Meninger

Skal Trumps tidligere rådgiver Steve Bannon få lov til å tale offentlig på et arrangement i Norge? Debatten går for tiden høyt. Samfunnsdebattanten Mohamed Abdi vil ikke delta i debatt med Bannon og argumenterer for at Bannon ikke skal bli invitert. En annen samfunnsdebattant, Espen Goffeng argumenterer for at man skal ha dialog med alle, spesielt de man er sterkt uenig med.

Spaltist

Nicolay Borchgrevink Johansen

er førsteamanuensis i sosialt arbeid og sosialpolitikk, Høyskolen i Oslo og Akershus.

Siste publiserte innlegg

Personlig er jeg ikke enig med noen av dem, men denne debatten viser også noe annet: den er et eksempel på at det offentlige ordskiftet i stor grad handler om å gjøre meningsmotstandere politiske døde.

Frontene er uforsonlige og alle parter forsøker å gjøre motpartens argumenter maktesløse. Men invitasjonen av Bannon har skapt dilemma. Mer presist har saken aktivisert et dilemma innvevd i vår samfunnsform, «det liberale dilemma». Dilemmaer er vanskelig og derfor må vi som samfunn tåle at løsningen ikke blir den på alle måter beste. Bannon har antagelig ikke demokratiske hensikter, men denne invitasjonen har fått demokratiske personer til å gå i tottene på hverandre på en måte som gavner ham selv. Han får ordskiftet til å bli en kamp på politisk liv og død.

Politisk død er man når det hefter så alvorlig tvil med en persons karakter at man ikke kan stole på at vedkommendes dømmekraft. En som er politisk død har ikke kraft til å hevde en offentlig mening og gi den styrke. Dersom man argumenterer for en sak, er motiver og vurderingsevne satt i tvil. Det beste man kan gjøre er å være stille. Man er utstøtt fra det politiske fellesskapet.

Politisk død blir man typisk om man ikke tar avstand fra folkemord (Pol Pot-tilhengere), snakker nedsettende om jøder («antisemittisme»), snakker nedsettende om folkegrupper på biologisk grunnlag («rasisme»), tjener andre lands interesser («landssvik»), gjør seg til talsmann for vold eller bent frem kaller seg nazist.

Man kan bli «politisk tvilsom» av å problematisere kriminaliserte handlinger eller om man kan mistenkes, men ikke entydig defineres en av de foregående kategoriene. Det er heller ikke lurt hevde at det ligger konspirasjoner under store hendelser. Ukeavisa Ny tid mistet kontrakten med avisa Klassekampen da de publiserte en artikkel som antydet at USA selv sto bak terrorangrepet 9/11-2001.

Hvis noen spurte meg, ville jeg si at alle som bruker retorikken om at mediene deltar i en konspirasjon, burde vært politisk døde. Ser jeg noen jeg kjenner bruker begrepet «MSM» på en nedsettende måte mister jeg straks tillit til vedkommende. Det åpne samfunn er fundamentet for vår samfunnsform. Å kritisere mediene på generelt grunnlag (altså ikke i enkeltsaker) er for meg omtrent som å si man er motstander av demokratiet.

Men så var det det liberale dilemmaet, da: man risikerer å oppgi de liberale idealene for å beholde det.

Det åpne samfunn må også tåle de som mener at det åpne samfunn er en løgn, en fasade eller at det er satt ut av spill. Derfor tjener det vår samfunnsmodell stor ære at vi i sin tid tillot AKP(ml) å delta i offentlig debatt og ikke forbød partiet.

En av de fremste talsmennene for å underminere den offentlige pressen er nevnte Bannon. Hans meritter som redaktør i tidsskriftet Breitbart og rådgiver for Trump er godt kjent. Hans virksomhet er solid dokumentert og vi kan ikke være i tvil om at han har levende engasjement mot grunnleggende demokratiske prinsipper.

Dessverre er det ingen som spør meg, men jeg ville som Mohamed Abdi uansett sagt nei takk til å delta i en debatt med Bannon. Samtidig ville jeg ikke krevd at arrangørene skulle trekke tilbake innbydelsen. Det beste som kan skje, er at de ikke får folk til å stille opp.

For det tilhører vår samfunnsformasjon at vi tillater slike motstemmer. Det betyr ikke at vi er forpliktet til å delta i debatten, og det er derfor jeg (også) ville gitt uttrykk for mitt synspunkt med å trekke meg tilbake fra samtalen.

Et annet spørsmål er, hvorfor ikke Bannon er politisk død? Det er dels fordi det politiske landskapet har flyttet seg, og dels fordi mediene heller ikke bestemmer. Aftenposten gjennomgikk i en stort anlagt artikkel de siste årenes politisk tvilsomme hendelser. Hva er det for eksempel som gjør at vi kan ha justisministre som er dømt for vold? Og andre regjeringsmedlemmer som benytter MSM-retorikken? Hvorfor truer ikke dette regjeringssamarbeidet med det vi tidligere tenkte på som rettsstatspartiet Høyre?

Grunnen er at politikere henter sin legitimitet i deres oppslutning, og denne oppslutningen viser seg i sosiale medier. Det er typisk at Per Sandbergs politiske fall kom etter at han mistet støtten fra det gamle grunnfjellet av nasjonale skeptikere. Å trosse statsministeren og bryte sikkerhetsbestemmelsene under en reise med utenlandsk kjæreste til et tvilsomt regime, etter en uskjønn skilsmisse, det ble for mye for baklandet.

Man kan være glad eller lei seg for at det politiske landskapet har flyttet på seg. Og det er ingen tvil om at folk på høyre ytterfløy aktivt jobber for å gjøre «meningskorridoren» videre på deres side og smalere på den andre siden. Listhaugs tvitring er et godt eksempel.

Det som var en alminnelig politisk uenighet om hvordan man skulle regulere terrorsiktede nordmenn i utlandet, ble fremstilt som at Arbeiderpartiet var landssvikere. Hun skrev ingenting om at Venstre og andre samarbeidspartier var enige med AP i denne saken, og de nødvendigvis også var landssvikere. Hun prøvde å feste merkelappen landssvikere på en bestemt meningsmotstander.

På et annet område gjøres det å kritisere Israels okkupasjon av Palestina til et uttrykk for antisemittisme. Antisemittisme er et problem som går til roten av den vestlige sivilisasjon, og skillelinjen går mellom å kritisere Israels politikk og de å kritisere jøder som folkegruppe. Forfatteren Jostein Gårder gikk over streken i det spørsmålet, og ble politisk død. Gårder hadde antagelig ingen slike hensikter, men han kunne effektivt stemples. Hvordan det står til på ytterste venstre fløy er ikke så lett å si, men noen velger tilsynelatende konsekvent å uttale seg ullent.

Fra det som kalles venstresiden har man lenge hatt en tendens til å kalle politiske motstandere rasister. Det finnes ganske sikkert ordentlige rasister ute i høyrefløyen, men dette uttrykket er blitt brukt om alle som har argumentert for strengere innvandringskontroll helt generelt, slik vi fortsatt ser det i Sverige. Det å kalle meningsmotstandere for rasister fungerer imidlertid ikke for å erklære meningsmotstandere for politisk døde lenger.

Det er mye som tyder på at det heller virker mot sin hensikt, og at når partier på høyrefløyen blir forsøkt utdefinert som rasister som spiller det opp til deres rolle som marginaliserte ofre for elitenes herredømme. Slik kan de fremstå som opprørere selv om de sitter i regjeringskontorene.

Sånn sett blir det å kalles rasist noe man kan vinne på, og mye tyder på at de mest utspekulerte frontfigurene på dette området spekulerer i å uttrykke seg tvetydig for å tiltrekke seg anklager om rasisme.

Spørsmålet om Bannons opptreden på «norske mediedager» fortsetter å skape bølger i aviser og sosiale medier. Min oppfatning er at saken roter rundt i det «liberale dilemma», og dette er et dilemma på ordentlig. Det finnes argumenter for og mot alle løsningsforslag. Bannon er ganske sikkert på en turne med hensikt om å destabilisere demokratiene i Europa, og nå samles partiene på høyrefløyen i Europaparlamentet etter Bannons oppskrift. Det er fristende å ønske ham pokker i vold, men samtidig må man ta vare på de liberale verdiene.

Bannon har likhetstrekk med Provocalorius Psychopatus i Tegneserien om Asterix og Obelix. I heftet som på norsk heter «Brann i rosenes leir» lover Provocalorius Psychopatus Cesar at han kan så splid og uvennskap hvor enn han går. Han holder på å lykkes med å splitte gallerlandsbyen og dermed å overvinne dem. Er det som skjer her også?

Det vi ser er i alle fall et ordskifte som stadig tar form av forsøk på politiske drapsforsøk. Alle samfunn har sin moralske yttergrense. Det er derfor rimelig at man ikke vil delta i debatt med folk med udemokratisk sinnelag eller grunnleggende rasistiske tilbøyeligheter.

Men dersom meningsmotstandere stadig erklæres illegitime er det Provocalorius Psychopatus som vinner, og taperen er det åpne samfunn.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.