Det åpne samfunnets fiender

På 70- tallet svermet vestens maoister for solas rike. På universiteter over hele USA og Europa viftet radikale kommunister med den lille røde, mens partikadrene ropte navnet til mannen som skulle redde den ekstreme sosialismen fra stalinismens blindvei. De endte opp med millioner av lik etter den blodige kulturrevolusjonen. I dag er det ikke lenger venstresiden som lar seg blinde av det kinesiske mirakelet, men næringslivet og politikere fra hele spekteret fra venstre til høyre. De øyner profitt, markedsandeler og vekst i verdens desidert største forbrukermarked. Tenk hvis bare vårt produkt fikk dyppe en tå i den kinesiske badestampen, er omkvedet. Verdens største marked er inne i en eventyrlig vekstperiode. Selskaper verden over fryder seg, investorer og aksjonærer skåler i sjampanje over gode tider og fantastiske utsikter til inntjening. Klirrene fra champagneglass og markedenes jubelbrus overdøver skrikene til tusenvis av politiske fanger i diktaturet Kina.

Hvis det å stille seg likegyldig til andres lidelse er en synd, hva kaller man da de som driver aktivt medløperi? Er de uskyldige, IT-selskapene som gjør knefall for Kinas kommunistfascistiske regime, og stirrer seg så blinde på aksjekursene at de glemmer menneskerettighetene? Yahoo, Microsoft, Google – alle de tre selskapene har vokst, spiret og grodd i åpne samfunn; og takket være de uendelige mulighetene åpne samfunn gir for innovasjon, kreativitet og utvikling. Hva skal man da kalle det når de samme selskapene i kampen mellom det åpne samfunnet og dets fiender, med åpne øyne har valgt dets fiender? Journalisten Shi Tao brukte sin private Yahoo-e-postkonto til å sende en e-post til utenlandske kontakter om de kinesiske myndighetenes strenge forskrifter for hva som kunne og ikke kunne stå i avisen Dangdai Shang Bao. Det var en fatal tabbe. Myndighetene snappet opp budskapet, og kontaktet Yahoos Hong Kong kontor.

Her kunne forfølgelsen kanskje stanset. IT- selskapet kunne satt foten ned. De kunne fulgt normal forretningsskikk og beskyttet sin kundes identitet. Ja, selv et multinasjonalt selskap som lever av fri informasjon, som har fått vokse og gro nettopp takket være samfunn med frihet, åpenhet og mangfold, kunne kanskje forventes å ha et minstemål av moralsk anstendighet. I det minste en anelse refleksjon over hvilke verdier de selv har vært avhengige av for å kunne åpne kontorer fra USA til Hong Kong. I stedet åpnet Yahoo dørene for regimets tropper, som fikk tilgang til opplysninger som førte til at de klarte å spore teksten i e-posten tilbake til Shi Taos PC. Han ble arrestert i desember 2004, og dømt til 10 års fengsel for å ha avslørt statlige hemmeligheter. Aksjonærene i Yahoo stemte nylig ned et forslag om å gi selskapet et strengere regelverk overfor land og myndigheter som vil bruke nettverktøy til sensur. Forslaget fikk bare 15 prosent av aksjonærenes stemmer. De mente at slike regler ikke vil gi selskapet den «nødvendige fleksibiliteten» som det trenger for å operere konkurransedyktig i ulike land.

Jeg kjenner ikke Shi Taos videre skjebne. Men vi vet hva som daglig skjer med tusenvis av andre ofre for politisk undertrykkelse i Kina. Landet som henretter flere mennesker enn alle andre land til sammen. Landet som hensynsløst undertrykker minoritetsbefolkninger, det være seg tibetanere eller muslimer. Landet som forfølger, fengsler og lemlester de som praktiserer Falun Gong, fordi de frykter at det fredelige tankesettet kan destabilisere den politiske mastodonten som er Kinas enerådende kommunistiske parti. Et eksempel illustrer brutaliteten. Den juridiske aktivisten Yang Maodong har, ifølge Amnesty, jevnlig blitt utsatt for tortur siden han ble arrestert 14. september i fjor. Han har blitt slått og banket opp, holdt våken i opptil syv netter, fått støt med elektriske staver. I en periode ble han holdt fastbundet i 40 døgn i strekk. Han ble først anholdt i Guangzhou-fengselet i det sørlige Kina. I januar i år ble han utsatt for det som i Kina kalles «tiger bench». Amnesty beskriver: «(...) man blir bundet fast til en benk i en svært ubehagelig stilling og slått med en elektrisk stav. Maodong ble også hengt opp i taket etter bena og slått ytterligere. Han forsøkte angivelig å ta sitt eget liv dagen etter.»I festtaler presiseres det gjerne at fri informasjon og debatt er selve livsnerven i demokratiet. Og det frie ord er farlig og plagsomt for undertrykkende regimer, særlig når det kan reise tusenvis av kilometer og spres til hundretusenvis av mennesker på noen få sekunder. IT-revolusjonen er en frigjøringsrevolusjon. Nettopp denne tanken har IT- selskapene gjort til en hjørnestein i sine selvbilder. «Yahoo!’s mission is to connect people to their passions, their communities, and the world’s knowledge.», lyder programerklæringen til Yahoo, et nikk til det åpne samfunnet, og de fantastiske mulighetene som skapes når mennesker fra forskjellige kulturer og bakgrunner får utveksle ideer og lidenskaper fritt.

Hva skal man da kalle det når både Yahoo, Microsoft og Google med åpne øyne hjelper det kinesiske regimet med sensur og forfølgelse av demokratiaktivister og uønskede elementer? Det er vanskelig å kalle det annet enn et svik mot deres egne idealer. Selskapene vil kanskje skjule seg bak retorikk om at «de driver forretning, ikke politikk». Men det ringer hult. Ethvert anstendig selskap har også et samfunnsoppdrag, en større misjon det skal fylle – og som vanskelig lar seg kombinere med undertrykkelse og despoti. Hva ville skjedd om internasjonal presse hadde blitt pålagt den samme underdanigheten overfor Kinas sensurregler? Tidsskriftet The Economist har gjentatte ganger blitt nektet å selge sine utgaver i Kina, skulle tidsskriftet da skrevet om stoffet sitt for å blidgjøre makthaverne, eller lukket sine meningssider for alt kritisk stoff om regimet? Selvfølgelig ikke, og noe slikt ville vært langsom harakiri for bedrifter som lever og ånder i den atmosfæren som bare frie samfunn gir. Ingen tjener på å isolere Kina, verken økonomisk eller politisk, og Kinas voksende økonomi løfter millioner av mennesker ut av fattigdom og kan i beste fall legge grunnlaget for en solid middelklasse som også vil kreve politisk frihet og demokrati. Men det er ikke gitt. Svært lite tyder på at det kinesiske regimet vil slakke på den politiske kontrollen, selv om en del ansiktsløftninger gjøres i forkant av de Olympiske leker. Jeg krever heller ikke at IT-bedriftene eller andre skal slutte å jakte på markedsandeler i Kina, men om de fortsetter å bistå kinesiske myndigheter i deres jakt på den demokratiske opposisjonen, må de føye til en fotnote til sine fagre programerklæringer og hyllester til det åpne samfunn: «Denne erklæringen gjelder bare for dem som allerede lever i en rettsstat.»

«Hva skal man da kalle det når både

Yahoo, Microsoft og Google med åpne øyne hjelper det kinesiske regimet med sensur og forfølgelse av demokratiaktivister og uønskede elementer?»