I dyp krise: Generalsekretær Kjersti Stenseng og partileder Jonas Gahr Støre i Arbeiderpartiet.
I dyp krise: Generalsekretær Kjersti Stenseng og partileder Jonas Gahr Støre i Arbeiderpartiet.Vis mer

Krise:

Det Arbeiderpartiet holder på med er som å piske en nyoperert pasient til å løpe på tredemølle

Det gjør vondt, sårene leges ikke, og du har ikke kommet et skritt videre når du er ferdig, skriver Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

Jonas Gahr Støres håndtering av #metoo-sakene om Trond Giske har vært et lyspunkt i en lang mørketid for Arbeiderpartiet. Selv om det kanskje kom litt seint, så ble oppgjøret grundig og kraftig til slutt. Giske ble tvunget til å gå. Prosessen og behandlingen av varslingssaker, om Giske og andre, fortsetter med full styrke. Støre og nestleder Hadia Tajik har manøvrert partiet til den riktige siden av historien. Til jubel fra velgerne. Bare ni prosent mener saken er dårlig håndtert. Støre har vist at han har lederegenskaper til alvorlig krisehåndtering.

Med noen få unntak er det klart som dagen for folk flest i Arbeiderpartiet at Trond Giske ikke kunne fortsette som nestleder etter varslingssakene. Som flere påpeker, også på Giske-fløyen, var alvorlighetsgraden i den ene saken alene, nok til at han måtte trekke seg. Et likestillingsparti kan ikke holde seg med potensielle statsministerkandidater med slik framferd. Dette er det enighet om.

Men sterke krefter i partiet har tatt opp kampen. Ikke mot konklusjonen, men mot prosessen. Folk som i utgangspunktet er enige i at Giske har mistet tilliten som trengs for å være en ledende figur i partiet, er likevel kraftig indignert over måten det skjedde på. Hovedsakelig fordi de mener flere av varslene var både oppspinn og maktkamp fra den andre siden. For at den stridsøksa skal begraves, krever de innrømmelser om at slik maktkamp faktisk foregår.

Slik framferd skaper uro. Det er som å piske en nyoperert pasient til å løpe på tredemølle. Det gjør vondt, sårene leges ikke, og du har ikke kommet et skritt videre når du er ferdig. Det er effektiv selvskading. Den pågående rivaliseringen og striden setter hele partiets ve og vel på spill.

Dersom oppvigleriet lykkes vil riktignok Giske-fløyen ha tatt et stikk tilbake. Men hva har de egentlig vunnet på det? Og til hvilken pris?

Det at folk ikke vil hive en god venn og partifelle i Nidelva er forståelig. Men når partiets stortingsrepresentanter, i et forsøk på å forsvare (eller angripe?) går ut i pressen og sier at pedofile har større personvern enn Giske, viser det hvor navlebeskuende maktkampen er blitt. Og hvilken total mangel på magemål, både menneskelig og strategisk, deler av partiet har.

Selv om et eller flere av varslene skulle ha kommet som ledd i en maktkamp, er det direkte uverdig å så tvil om varslere i full offentlighet før saker er behandlet. At den primære bekymringen for folk i partiet i tillegg er at maktkamp mot Giske skader Giske, forteller alt om hvor dypt spliden i Arbeiderpartiet stikker. At folk som ønsker å vinne velgernes gunst ser det formålstjenlig å risikere alt for å opprettholde egen makt og en avgått nestleders ære, er nesten utrolig.

Tiden da partiledelsen i Ap kunne gjenvelges med akklamasjon, samt jobbe sammen for partiets beste på tross av at de ikke tålte trynet på hverandre, virker fjernt fra de kompromisser dagens tillitsvalgte er villig til å inngå.

Hvis partiet fortsetter som før kan de trolig vinke farvel til seier i kommunevalget. Det samme gjelder oppmerksomheten partiet må rette mot den nye regjeringens kommende plattform. Suksessen ved forrige kommunevalg var nettopp at partiet evnet å tenke langsiktig og strategisk – på politikk, ikke posisjoner. Det samme gjelder for effektivt arbeid i opposisjon.

Dersom de skal lykkes, må arbeidet snart komme i gang. Men de mange splittelsene mellom sentralleddet, stortingsgruppa og resten av partiet tatt i betraktning, ser det for øyeblikket mørkt ut for at Ap skal klare å samles om en felles strategi. Blir det hver by og landsdel, og hver fraksjon og klikk for seg selv, ligger de tynt an.

En rekke personer i partiet forsøker å drive fram «det store generaloppgjøret» i form av nytt landsmøte. Det er oppskrift på katastrofe og irrasjonelt oppvigleri. Det er splittelsen som for øyeblikket hindrer partiet fra å ta tak i det som faktisk er det største problemet: Det elendige valgresultatet i 2017, manglende politikkutforming og en fortelling som engasjerer. Som fylkesleder Per Vidar Kjølmoen så beskjedent sa det til Sunnmørsposten: «Møre og Romsdal Arbeiderparti har vel litt problemer med å se for seg hvordan et ekstraordinært landsmøte skal styrke partiet».

Løsningen må være å slutte rekkene om partileder Støre, som for første gang på lenge ser ut til å få velgerne til å verdsette de mange statsmannsaktige karaktertrekkene han har. Hvis partiet tillater han å bruke dem til å dra i land legende kompromisser om Giske-håndteringen, samt rette oppmerksomheten på politikken, kan Ap igjen bli en politisk trussel for Solberg-regjeringen. Inntil videre sover de nok godt på Hotel Jeløy Radio.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.