Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Det begynner å bli tungt

«Vi vil også gjerne prøve det gode først, men hva når det ikke virker, hva når det ikke er nok?»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det begynner å bli tungt, utvalget vi bærer på ryggen. Vi bærer det i sekker på vei til og fra jobb, på sykkel, i lett jogg litt seint ute. Vi bærer det i skinnveska, i stresskofferten på t-bane, tog og buss. Og vi har det lett henslengt i bilen blant handlevarer fra Rimi i plastposen med løssalgsaviser og Pizza Grandiosa.

Lenge tenkte vi at vi skulle få lest det på jobb. Vi avsatte en time fredags morgen, men stadig måtte livet selv prioriteres, barneverntjenestens kjerneoppgaver. Det kom meldinger som måtte avklares - blir jenta i 4. klasse mishandlet? Bekymrete foreldre tok kontakt: bruker ungen min dop? Det var fosterhjem som holdt på å «sprekke» - alvorlige skader fra tidlig omsorgssvikt blir for vanskelige å bære når barna blir ungdom som skal finne seg selv. Pengebruk skulle forsvares. Derfor bærer vi utvalget med oss i håp om en stille stund hvor vi virkelig kan få satt oss ned og lest hva mon det mener om vårt arbeid i dag og planer framover. Befringutvalget har avgitt en innstilling med tilstandsvurderinger, nye perspektiver og forslag til reformer av barnevernet anno år 2000. Etter hvert har jeg fått oppfatninger om noen av utvalgets synspunkter og tilrådinger som jeg gjerne vil dele.

Befringutvalget kan oppfattes som et oppvekstutvalg, ikke et utvalg for dem som trenger det mest. Vi tilslutter oss gjerne synspunkter om at oppvekst er et ansvar ikke bare for foreldre, men for alle som har med barns hverdag å gjøre: barnehager, skoler, fritidsarenaer og ikke minst helsepersonell. Samfunnet er blitt slik at det offentlige tar mer og mer del i barns dagligliv og oppdragelse. Når symptomer vises eller atferd synes på villspor, er det et anliggende for alle som står barnet og ungdommen nær. Og nettverket rundt må aktiviseres for å rette opp problemskapende forhold.

Utvalget erkjenner at noen barn og unge ikke kan bo hjemme. Utvalget hevder at institusjonsplassering for det meste gir dårlige resultater og stiller spørsmål ved innhold, metoder og kontroll. Det understreker det biologiske prinsipp. Med andre ord foreslåes en endring i retning av mer forebygging og behandling i heimen, større ansvar for oppvekstarenaens aktører, da særlig familienettverket, når barn og unge ikke kan bo hjemme. Det foreslår nedbygging av institusjoner, særlig når det gjelder atferdsvanskelig ungdom. Og dersom disse må plasseres, foreslåes det å vurdere om dette bør skje utenfor barnevernet. Hvor er utenfor barnevernet? Befringutvalget bidrar også til paradigmet om et barnevern som er inkompetent, som setter i verk gale og hasardiøse tiltak etter eget forgodtbefinnende.

Vi er enige med dem i at en holdningsendring må til. Dansk politi fortalte oss på TV-nyhetene her en kveld midt i juli at på Løkken er det 30000- 40000 ungdommer som bruker sommermåneder til fest, rus og dop. De fortalte oss at en liten pille merket Mitsubishi er livsfarlig. Selvfølgelig er det da på tide å rope et høylytt varsku slik at ikke dette sodoma fører til en blåmandag som for noen betyr slutten og for andre blir starten på et uverdig liv i rusens grep. At dette er blodig alvor forstår vi når vi leser at to unge jenter hittil i sommer er døde av «partydop».

Vi tror dem gjerne når det gjelder både å forebygge og å hjelpe, for vi både vet og har sett at mye kan rettes opp med den gode samtalen, med dialog og med hjelpetiltak. Støttekontakter, besøkshjem, fritidsklubber m.m. er til stor glede og nytte for mange barn og unge. Vi har tro på det etter hvert nesten klisjéaktige målet om hjelp til selvhjelp og at familier er i stand til å «ta skjeen i en annen hånd». Vi tror dem også gjerne når de forteller at i USA har de oppnådd gode resultater på max 6 måneder ved å behandle atferdsvanskelig ungdom i hjemmet med MST (multisystemisk terapi). Resultatene er visstnok så gode at departementet allerede har valgt å igangsette metoden i flere fylker. Til hvilken pris - på bekostning av hva?

Det var da vår lille undring over utvalget virkelig begynte å slå rot. For de «snille» familiene som vil ha hjelp, de «snille» hjelpetiltakene hvor barn og unge kan bo hjemme eller i øvrig familie har vi vært i gang med lenge. Gustav Jonsson skrev boka Att bryta det sociala arvet for snart 30 år siden (1973). Tenkningen var å komme «bort från anstalten - in i hemmen», og metoden var hemma-hos-arbete. Bronfenbrenner skrev om mennesket i et utviklingsøkologisk perspektiv i 1979. Sosialhøgskolene har hatt familiebehandling og nettverksarbeid som egen videreutdanning i flere år. Så vi har også vært i gang med å jobbe med nettverk. Og vi har samarbeidet med voksen rusomsorg og individualterapeuter i deres bestrebelser etter å «friskmelde» sine klienter, «våre» foreldre og familier.

Vi har lært noe i denne tiden. Vi har for eksempel sett at å stoppe med dop kan ta år, noen klarer det ikke tross gjentatte behandlingsforsøk. Hvis vi ikke flytter barn fra stoffmiljøer, signaliserer vi at slik oppvekst er grei. Mener samfunnet det? Å misbruke barn seksuelt stopper heller ikke av selv, de fleste slutter faktisk aldri. En sosial arv lar seg ikke bryte på 6 måneder. Et jetsettliv byttes ikke alltid like gjerne for at barn skal få trygge og forutsigbare oppvekstforhold.

Vår undring tiltar. Vi vil også gjerne prøve det gode først, men hva når det ikke virker, hva når det ikke er nok? Hva når vi er kommet altfor sent? Hva når foreldre er tunge rusmisbrukere eller ungdom ned i de første tenåra er det, tror utvalget fortsatt det er mulig med hjelpetiltak i heimen? Og hva når barn eller ungdom ikke kan bli boende hjemme? Hvordan kan de tilrå først og fremst familieplassering uten i det hele tatt å problematisere hva en familie i dag er? Som en student sa til meg: Er ikke egentlig kjernefamilien og familien ute nå, har ikke helt andre samlivsformer overtatt? Er ikke Befringutvalget litt gammeldags?

Vi har opplevd utmerkede plasseringer hos besteforeldre, onkler og tanter. Men vi har også sett det motsatte, at med familieplassering blir galskapen satt i system.

Det er utvalget som gir flere spørsmål enn svar. I god sokratisk ånd skal de gode spørsmål kunne føre til at vi selv finner de gode svar. Det er bare det at spørsmålene virker ikke helt nye, vi stiller dem selv hele tiden og har gjort det lenge. Ofte finner vi svar, ofte ikke. Og Befringutvalget foreslår reformer uten selv å ha funnet dem, eller foreslår videre utredning og forskning. Når utvalget skriver at barneverntjenestens oppgave i de foreslåtte tverretatlige oppvekstsentra bør utredes, blir mitt spørsmål om ikke dette er relativt selvfølgelig. Da er det mer betenkelig at utvalget ikke synes å utrede barneverntjenestens spesifikke rolle. Norsk barnevern har eksistert i hundre år. Det ville være trist om dette vern av barn nå forsvant inn i et noe blåøyd og livsfjernt syn på at vårt samfunn vil klare å lage en god nok barndom for alle. Er det kanskje fordi dette blir litt for enkelt, litt for selvfølgelig at den offentlige debatten omkring utvalgets innstilling synes å utebli?

Jeg mener det. Befringutvalget har mye positivt ved seg, men det er naivt og litt «bakpå». Jeg håper likevel at noen vil videreføre utvalgets tilrådinger og å gi gode eksempler på hvordan få til endring, hvordan skape et samfunn som tar bedre vare på barn og unge. Men jeg håper også at noen vil være ærlig nok til å sette standard for hvorledes vi vil at barn skal ha det og for hva vi ikke synes er godt nok. Jeg håper at de heller ikke glemmer barnevernets opprinnelige mål om å være sikringsnett for dem som trenger det mest. Og dette nettet må beskrives, analyseres. Man må finne ut hva som er virksomt og etisk forsvarlig. Og ikke minst bør samfunnet selv sørge for vekstmuligheter for sikringsnettets utøvere. Vi sier jo takk, vi vil gjerne har mer tid og penger til utdanning, videre- og etterutdanning, vi som står i første linje. Vi vil gjerne ha tid til refleksjon, til evaluering og muligheter til metodeutvikling.

Et tungt utvalg er det nok, men ikke rettet mot det tyngste.