NYE VEIER: Nils Bech legger fra seg house og elektronika til fordel for et mer ekstremt lydbilde på sitt nye album, skriver vår anmelder. Foto: Promo.
NYE VEIER: Nils Bech legger fra seg house og elektronika til fordel for et mer ekstremt lydbilde på sitt nye album, skriver vår anmelder. Foto: Promo.Vis mer

Anmeldelse: Nils Bech - «Echo»

Det bergensbaserte produsenttalentet Drippin er midtpunktet på Nils Bechs nye album

Høy kunst møter voldelig klubbmusikk.

ALBUM: Med «Echo» plasserer Nils Bech seg i teten av kontemporær klubbmusikk.

Echo

Nils Bech

4 1 6
Plateselskap:

DFA / Fysisk Format

«Dette er et ekstremt uttrykk, en voldelig variant av musikken man gjerne møter på nattklubber»
Se alle anmeldelser

Det skyldes ikke så mye at hans fjerde fullengder utgis på DFA – labelet drevet av dansepunknestor James Murphy – som at den vestlandske produsenten Drippin har staket ut en ny kurs for Bechs musikk.

På «Please Stay» hører man synthlyder som minner om skuddsalver og knuste glass. Dette er et ekstremt uttrykk, en voldelig variant av musikken man gjerne møter på nattklubber – i nært slektskap med grensesprengende grimeprodusenter som Rabit og Lotic.

Samtidig går det også en kobling til «Vulnicura» av Björk, et annet album som forbinder dette brutalistiske uttrykket med mer høyverdige musikkformer. Utover Jagland-engelsken sin, legger nemlig ikke Bech skjul på sin livslange dragning mot opera og klassisk sang.

Best kommer denne dualiteten til uttrykk på overrumplende «Waiting», hvor 35-åringen uler om å føle seg for rar til å bli elsket mens Drippins futuristisk-barokke beats underbygger dramaet som utfolder seg.

Dessverre havner imidlertid sangeren ofte i skyggen av sin medsammensvorne, som følge av at produksjonene gir betydelig større avkastning enn melodiene. Symptomatisk nok sliter refrenget på «Glimpse of Hope», Bechs uttalte favorittlåt i samlingen, med å spenne muskler som står i stil til lydbildet.

Dette er jo hans plate, tross alt.