LANGTIDSPLAN: - Etter at grensjefene i Forsvaret har kommet med sine innspill til langtidsplan, er det deres oppgave å skape mest mulig forsvarsevne innenfor de rammer de har fått, uansett hva de personlig måtte mene om dem, skriver tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Her på besøk i Rena leir i 2007.
LANGTIDSPLAN: - Etter at grensjefene i Forsvaret har kommet med sine innspill til langtidsplan, er det deres oppgave å skape mest mulig forsvarsevne innenfor de rammer de har fått, uansett hva de personlig måtte mene om dem, skriver tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Her på besøk i Rena leir i 2007.Vis mer

Langtidsplanen for Forsvaret:

Det beste forsvaret er ikke summen av gren-sjefenes ønsker

Offiserer mellom fag og politikk.

Meninger

Det Mahmoud Farahmand i sitt innlegg i Dagbladet 3. juli demonstrerer av uvilje mot å tenke prinsipielt om embetsmenns roller og ansvar tar han igjen i høystemt retorikk om verdier. Det går, som man kan vente, hardt ut over undertegnede.

La meg da minne om at det best mulige forsvar ikke er summen av forsvarsgren-sjefenes ønsker, om de virker aldri så ansvarlige. Det ville sprenge rammene for ethvert forsvarsbudsjett med god margin.

Når en langtidsplan utarbeides, har også grensjefene alle muligheter til å gi sine innspill, herunder konsekvensene av å la enkelte behov stå udekket. Men når politikerne har satt den økonomiske rammen og forsvarssjefen har tverrprioritert behovene innenfor den, opphører faktisk grensjefenes ansvar for de samme konsekvensene. Da er deres oppgave å skape mest mulig forsvarsevne innenfor de rammer de har fått, uansett hva de personlig måtte mene om dem. Hvis de da går bakveier i form av styrte lekkasjer eller samrøre med lokal- og rikspolitikere som kan tenkes å påvirke beslutningene i deres favør, trår de feil på flere måter.

For det første opptrer de illojalt mot de politiske myndigheter som i et demokrati er Forsvarets eier og oppdragsgiver.

For det andre undergraver de sin egen militære sjefs autoritet ved å hevde at deres prioriteringer er bedre enn hans, på tross av at de verken sitter med hans ansvar for eller innsikt i helheten.

I den grad de lykkes – hvilket dessverre skjer altfor ofte – fungerer de også som faglig alibi for beslutninger som opposisjonspolitikere svært ofte ønsker å ta av distriktspolitiske eller andre bekvemmelighetsgrunner.

Haken er bare at disse påplussingene sjelden eller aldri finansieres, men må tas «innenfor rammen». Resultatet er den type økonomisk ubalanse som leder til fortsatt forvitring av Forsvaret slik det har pågått i 25 år – en stadig krympende struktur med mangel på øvelser, reservedeler, ammunisjon og personell. Kort sagt et forsvar som i realiteten har langt mindre kampkraft enn en litt mindre struktur i økonomisk balanse ville hatt.

At grensjefene fortsetter å kjøre sin egen agenda etter at det er tatt andre både faglige og politiske beslutninger er med andre ord like korttenkt og selvødeleggende i sin konsekvens som det er galt rent prinsipielt. Minst av alt tjener det våre soldaters behov og interesser, på tross av applausen fra den forsvarspolitiske ståtribunen.