STERK FORFATTER: Vivian Gornick (84) åpner den norske bokvåren med en forfriskende skildring av kvinneliv i New York. «Heftige bånd» er både en tragisk komedie, en feministisk utviklingsroman og en skildring av et amerikansk arbeidermiljø. Foto: Oktober
STERK FORFATTER: Vivian Gornick (84) åpner den norske bokvåren med en forfriskende skildring av kvinneliv i New York. «Heftige bånd» er både en tragisk komedie, en feministisk utviklingsroman og en skildring av et amerikansk arbeidermiljø. Foto: OktoberVis mer

Anmeldelse: Vivian Gornick - «Heftige bånd»

Det beste jeg har vært borti på lenge

Denne boka er en perfekt åpning på den norske bokvåren.

Norske lesere blir stadig presentert for strålende amerikanske romaner fra fortida. Diktere som John Williams, Richard Yates, Betty Smith og James Salter er eksempler på diktere som har ligget skjult i vannskorpa for så plutselig å bryte gjennom overflaten med bøker som er skrevet for lenge siden, men som har bred appell til vår egen samtid.

Det er også tilfelle med bøkene til Vivian Gornick, som nysgjerrige, norske lesere først stiftet bekjentskap med for rundt et år siden, da hun var oppslag i det første Vinduet under Maria Horveis redaktørhånd. Også Gornick har vært forut for sin tid.

Per Petterson

Kanskje er det slik fordi USA som samfunn alltid har øvd sterkt press på folk som søker frihet fra vanetenkning og sosiale konvensjoner. En påtvungen, borgerlig livsstil har provosert fram desto sterkere og mer overbevisende kunstneriske uttrykk fra folk som forsøker å unnslippe den.

Den første boka fra Vivian Gornick på norsk åpner den norske bokvåren. Det skjer med hennes best kjente bok «Heftige bånd» («Fierce Attachements: A Memoir») fra 1987. Boka er sømløst oversatt av Johanne Fronth-Nygren, som også presenterte henne i Vinduet og intervjuet henne da hun besøkte Norge under festivalen «God natt, Oslo» i fjor høst. Hun har nå fått en alliert i sin entusiasme, Per Petterson, som har skrevet et forord til «Heftige bånd», der han står fram som en av de innvidde.

Ekteskap og barn

Vivian Gornick har bodd hele livet i New York, først i det fargerike fellesskapet av innvandrede arbeiderfamilier i Bronx, siden i det intellektuelle mekkaet på Manhattan, Greenwich Village, der hun fortsatt holder til, snart 84 år gammel. Byens gater er en viktig inspirasjonskilde. Det er også den feministiske oppvåkningen på 1960- og 1970-tallet, da amerikanske kvinner løsrev seg fra myten om at et kvinneliv bare kunne fullbyrdes gjennom ekteskap og barn.

Gornick selv er barnløs. Hun har vært igjennom en abort, to ekteskap og to skilsmisser, begge etter to og et halvt års forsøk på å leve sammen med en mann. Hun føler ikke at det har vært et offer å gi avkall på å leve i et parforhold, sier hun i intervjuet med Vinduet, snarere kjenner hun at livet har fått mening gjennom selve løsrivningen fra konvensjonene. Den har gitt henne sterkere frihet og dypere erkjennelse. Dette har hun skrevet om i 13 bøker; essay, memoarer, fiksjon.

Byens gater

I sentrum for handlingen står Vivian Gornick og hennes mor. De fører en evig dialog der de ler og krangler, minnes og kverulerer. De vandrer gjennom byens gater og snakker om menneskene de kjenner, mange av dem naboer i leiegården der Vivian vokser opp på 1940-tallet, ofte mer eller mindre sterke kvinner og deres reaksjon på tilværelsen og deres opprør mot sin skjebne eller underkastelse for det som er forventet av dem.

Det mangler ikke på kvinnelige forfattere som har skildret denne typen undertrykkelse og forsøk på frigjøring fra dem. Når Gornick skiller seg ut, er det fordi hun skriver bedre enn de fleste. Hun klarer å kombinere en presis og detaljsterk, humoristisk menneskeskildring med en bevissthet om hva det egentlig er hun skriver som, uten at det virker verken belærende eller teoretisk.

Både menn og kvinner stiger dampende ut av hennes prosa, i klassisk 1800-talls romanstil à la Dickens eller Dostojevskij. Les for eksempel den mesterlige skildringen av naboen fru Kerner, noe av det beste jeg har vært borti på lenge.

Odde kvinner

Men samtidig er Gornicks innsikter moderne, unnfanget av den feministiske livsfølelsen:

«Dette var i de åra da kvinner som meg ble kalt Nye, Frigjorte, Odde (selv foretrakk jeg Odde, det gjør jeg fortsatt), og jeg var virkelig ny, frigjort, odd om dagen, mens jeg satt ved skrivebordet, men om kvelden, når jeg lå på sofaen og stirret ut i lufta, kom moren min til syne foran meg, som om hun sa: ‘Vent nå litt, kjære du. Vi er ikke ferdige med hverandre.’»

Samspillet mellom mor og datter er bærebjelken i boka. Mora er ingen typisk husmor-type, hun er kommunist og en talentfull agitator og er vel hva man kan kalle en klassisk jødisk morsfigur, slik vi kjenner den fra både Philip Roth og Hal Sirowitz. Men hun er hengt opp i at hennes liv er forspilt. Hun ble enke som 46-åring og drømmer resten av livet om den perfekte, men fortapte kjærligheten i sitt eget ekteskap. Den vokser til et monster som gjør henne handlingslammet.

Nytt mot, ny vilje

Den synliggjør samtidig for datteren at det viktige er å ikke basere livet sitt på denne typen fantasier, men å «prøve å leve livet sitt». Hun sier til seg selv:

«Livet er vanskelig: en ære og en straff. Tanker er begeistring, glamorøst selskap. Ensomheten eter seg inn i meg. Når balansen mellom strev og selvmedlidenhet opprettholdes, føler jeg meg som en av de odde kvinnene – det vil si, jeg ser meg selv som en fortsettelse av den utrolige to hundre år lange innsatsen – og jeg blir styrket, rystet med nytt mot, ny vilje.»

Slik blir Gornick en viktig forfatter. Vi kan snakke om bevisstgjøring, basert på observasjon. Hun er i beste forstand selvsentrert, på vegne av oss alle.