Å, SÅ SINNA: Det er aldri moro å finne ut at man ikke er sentrum av solsystemet. Foto: HBO
Å, SÅ SINNA: Det er aldri moro å finne ut at man ikke er sentrum av solsystemet. Foto: HBOVis mer

Debrief: «Westworld» sesong 1

Det beste med «Westworld» var hva den til sjuende og sist ikke handlet om.

Hva skjulte seg egentlig innerst i «Westworld»-labyrinten?

OBS: INNEHOLDER SPOILERE FOR HELE SESONGEN.

DEBRIEF: Så, ti episoder etter at undertegnede trillet sekseren, red HBOs gigantsatsning inn i solnedgangen for i år.

Men, innimellom alle drømmeaktige sekvenser, høytsvevende monologer og hodekløende mysterier, hva handlet denne serien til syvende og sist om?

«Westworld» er en av de tematisk rikeste, mest komplekse seriene jeg har sett på lenge, tidvis overtydelig, men med en besnærende sammenfletting av form og innhold. Min tilmålte spalteplass vil umulig kunne omfatte alt. Men vi kan jo pirke borti overflaten.

«Westworld» handlet, heldigvis, om det den ga seg ut for helt fra starten av: Dolores, Ford, Bernard og Maeves vei til selverkjennelse og frihet. Selv om den i midtpartiet tenderte mot å gå seg litt vill i sin egen labyrintiske labyrintjakt, og at den, til dels med rette, har blitt kritisert for å la mystikken gå på bekostning av karakterbyggingen (kort sagt: det er vanskelig å relatere seg til, eller i det hele tatt forstå, rollefigurer når man ikke vet hva de innerst inne vil, fordi alle presenteres med en potensielt skjult agenda), ville Dolores til syvende og sist hele tiden bare finne seg sjæl (og om hun gjorde), Ford ville bare det han trodde var det beste for skapningene sine, samt fri seg fra fedrenes synder, Bernard ville forsone seg med sin fortid, uavhengig av om den var ekte eller ei, og Maeve ville løsrive seg fra programmeringen sin, og gjorde det, men ikke på måten hun hadde sett for seg.

Robotene mest interessante

Det relasjonelle dramaet var aldri like medrivende som i f.eks. «Game of Thrones», men så var det heller ikke seriens anliggende i like stor grad. Og man kan like det eller ikke, men seriens hang til både svulstige, forklarende monologer og i overkant arketypiske rollefigurer (og, i menneskenes tilfelle, i blant ganske flate) føyer seg også inn i en ganske lang tradisjon innen science fiction, og passer dessuten seriens teamer om iscenesatt teater og programmerte roller som hånd i hanske. I det hele tatt er robotene som regel langt mer interessante enn menneskene i historier om kunstig intelligens. «2001: En romodyssé» hylles ikke som en av filmhistoriens beste på grunn av hovedpersonene der (det er vel kun spesielt interesserte som kan navngi andre enn HAL9000 i den filmen, og det er en datamaskin), og «Blade Runner» er en kultfilm til tross for at Harrison Fords hovedperson er omtrent like interessant som forrige ukes brødskalker. Vår intuitive dragning mot relasjonelt drama og å løse gåter er nok grunnen til at «GoT» og påskekrim for alltid vil ha større masseappell enn hard scifi. Trikset er å få historier uten disse knaggene til å være interessante over en hel seriesesong, og ikke bare en helaftens spillefilm. At en såpass reinspikka scifi-serie som «Westworld» har nådd ut til et så stort publikum som den har er sånn sett både gledelig og litt overraskende.

Serien handlet selvsagt om kunstig bevissthet, det var alltid vertenes parti vi skulle ta, og i forlengelse av det fikk den oss til å stille spørsmål ved vår egen bevissthet og menneskelighet, og hvordan vi behandler og rasjonaliserer mindreverd hos skapninger (eller etnisiteter, eller kjønn, eller klasser, for den saks skyld) vi anser som under oss på den evolusjonære rangstigen.

Den handlet, i motsetning til hva sleivete «analyser» om «Westworld» som patriarkalsk voldtekstfantasi skulle ha det til, om å bryte ut av undertrykkende, skjulte maktstrukturer, bli bevisst trådene som trekker i deg. Og om den blodige, uunngåelige voldsspiralen som gjerne følger slike revolusjoner, mat for neste sesong.

Ut av Edens hage

Den var en ut-av-Eden-historie, og da mener jeg ikke som i at parken var et paradis for vertene (så langt derifra), men at disse naive skapningene – med et lite puff fra både guder og djevler – tok en bit av kunnskapens tre, og forlot sitt beskyttende fengsel til fordel for en større erkjennelse og frihet, men samtidig noe mer utrygt og ubeskyttet. Slikt som gjerne ender i metaforisk (eller bokstavelig) fadermord. Litt som Miltons episke dikt «Paradise Lost». Eller de nyeste «Planet of the Apes»-filmene, om du vil.

Den handlet også skamløst om seg selv. Om hvordan vi lager og konsumerer underholdning – filmer, tv-serier og spesielt videospill – der parken blir en kommentar på både viktigheten av, og fallgruvene til, historiefortelling, og en stand-in for hvor spekulativ, empatinummende og oss-mot-dem-forsterkende konsekvensløs underholdning kan være.

Fasit uten innsikt

Men det som kanskje gjorde meg mest lykkelig var hva «Westworld» viste seg ikke å handle om.

Den handlet ikke om å løse gåter. Den handlet ikke om William, hverken som gammel eller ung, men snarere om at den ikke handlet om ham. Han nektet å høre på alle formaningene, men labyrinten var faktisk ikke ment for ham. Akkurat som internettmenneskehetens kollektive intelligens allerede rundt episode 2 kom fram til hvem William egentlig var, men ikke gadd å spørre hvorfor serien gjorde det sånn (hint: det handlet om dramatisere Dolores' måte å oppleve minner på, og hennes vei til selvbevissthet, og det handlet om det selvrettferdige raseriet som oppstår når sinte, unge, solipsistiske menn oppdager at hverken kvinner eller kosmos er skapt for å tjene dem), kom han selv fram til gåtens fasit i midten av labyrinten, men ikke til innsikten.

Han skjønte aldri at spill og historier aldri har mer mening enn vi tar med oss inn i dem. Reaksjonen hans da han fant labyrinten – Arnolds sønns leke – sier alt om hvor lite kapabel han, i motsetning til sine syntetiske slaver, var til selverkjennelse: «What is this bullshit?»

Terningen står.