OBS: INNEHOLDER SPOILERE FOR HELE SESONGEN.

DEBRIEF: Så, ti episoder etter at undertegnede trillet sekseren, red HBOs gigantsatsning inn i solnedgangen for i år.

Men, innimellom alle drømmeaktige sekvenser, høytsvevende monologer og hodekløende mysterier, hva handlet denne serien til syvende og sist om?

«Westworld» er en av de tematisk rikeste, mest komplekse seriene jeg har sett på lenge, tidvis overtydelig, men med en besnærende sammenfletting av form og innhold. Min tilmålte spalteplass vil umulig kunne omfatte alt. Men vi kan jo pirke borti overflaten.

«Westworld» handlet, heldigvis, om det den ga seg ut for helt fra starten av: Dolores, Ford, Bernard og Maeves vei til selverkjennelse og frihet. Selv om den i midtpartiet tenderte mot å gå seg litt vill i sin egen labyrintiske labyrintjakt, og at den, til dels med rette, har blitt kritisert for å la mystikken gå på bekostning av karakterbyggingen (kort sagt: det er vanskelig å relatere seg til, eller i det hele tatt forstå, rollefigurer når man ikke vet hva de innerst inne vil, fordi alle presenteres med en potensielt skjult agenda), ville Dolores til syvende og sist hele tiden bare finne seg sjæl (og om hun gjorde), Ford ville bare det han trodde var det beste for skapningene sine, samt fri seg fra fedrenes synder, Bernard ville forsone seg med sin fortid, uavhengig av om den var ekte eller ei, og Maeve ville løsrive seg fra programmeringen sin, og gjorde det, men ikke på måten hun hadde sett for seg.