Det beste til slutt

Imponerende grupper i prikkfritt samarbeid.

INSPIRERTE: Fra v. Lauren Kinhan, Marcus Lewin og Stein Erik Tafjord. Foto: Torbjørn Grønning.

Brazz Brothers og New York Voices Oslo Jazzfestival, Konserthuset Publikum: 1000 Imponerende grupper i prikkfritt samarbeid.

KONSERT: Norske Brazz Brothers og den amerikanske vokalkvartetten New York Voices har begge perfeksjonert sine uttrykk gjennom mange år. Men der messingbrødrenes instrumentale virtuositet bærer det musikalske innholdet uforstyrret fram, kan vokalgruppas blendende utfoldelse tidvis stille seg i veien for tekstformidlingen og dermed selve fortellingen.

I går kveld gikk det ut over Paul Simons «Loves Me Like A Rock» og Laura Nyros «Stoned Soul Picnic», mens de mer sparsomt tonesprengte arrangementene minnet oss på at gruppa er blant de verdensledende i klassen for finstilt, flerstemt jazzsang.

Brazz Brothers fylte sin avdeling med fanfareaktig blues, halling i en noe trangtsittende jazzdrakt, vakker melodiøsitet, en forrykende Nat & Cannonball Adderley-hyllest samt sin vane tro en Abdullah Ibrahim-låt. New York Voices, med pianist og bassist i følget (og saksofonist og pianist innebygd i kvartetten) presenterte stoff fra sin nye «A Day Like This»-CD, deriblant Coltranes «Moment’s Notice» og balladen «On A Clear Day You Can See Forever». Presist og nydelig stemmeblandet, selvsagt, men godbiten kom likevel i første ekstranummer, der Ladysmith Black Mambazos «Hey, Hey Beautiful Girl» fikk en gøyal og imponerende felles vokalbehandling av de to gruppene.

Med det steg temperaturen i et konserthus som til da hadde vært høflig begeistrede tilhørere til et egentlig ganske eventyrlig samarbeid.