Det ble en stor, skitten klimaseier

Uten at vi har lagt merke til det, har klima og miljø blitt den største politiske saken i Norge. Den ble bare ikke slik vi hadde tenkt, skriver Geir Ramnefjell.

MOBILISERING: Når alt blir miljøpolitikk, flyttes saken inn i stormens øye hvor synspunkter og holdninger slynges i alle retninger. Det betyr ikke at alle blir for, det kan like gjerne bety at motstanden får en kraftig mobilisering. Foto: NTB Scanpix
MOBILISERING: Når alt blir miljøpolitikk, flyttes saken inn i stormens øye hvor synspunkter og holdninger slynges i alle retninger. Det betyr ikke at alle blir for, det kan like gjerne bety at motstanden får en kraftig mobilisering. Foto: NTB ScanpixVis mer
Kommentar

Det er blitt varslet igjen og igjen. Klima- og miljø kommer til å bli den store saken, den som dominerer den politiske debatten og avgjør hvilke partier vi stemmer på. Og så har det liksom aldri slått til. Før nå.

Foran valget i Danmark om knappe to uker scorer saken på topp blant velgerne, innvandring må finne seg i å havne på tredjeplass. Her hjemme er ennå ikke miljø på topp i velgerundersøkelser, selv om det har vært stigende - kraftig blant de unge.

BOMPENGER: Frp-leder Siv Jensen og nestleder Sylvi Listhaug forklarer hvorfor vi må betale bompenger. Video: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

Likevel, hvis vi ser på hvilke saker som har skapt de største bølgene i det politiske landskapet det siste året, er det lett å se et mønster. Acer-debatten herjet på vårparten i fjor, vindkraftdebatten har tatt av i løpet av vinteren - før den ble avløst av bompengeopprøret nå nylig. For ikke å snakke om den snart kontinuerlige oljedebatten.

Intensiteten i disse debattene er voldsomme. Selv om også andre temaer har skapt stort engasjement som abortstriden, bunadsgeriljaen og FNs migrasjonsplattform, så er det påfallende hvordan vi har fått en ny, grønn tråd; saker med klima og miljø setter fyr på engasjementet, gang etter gang. Det er egentlig ingen tvil, klima og miljø er blitt sak nummer én. Nesten uten å tenke over det, har vi sneket oss inn i framtida.

Men den ble kanskje ikke helt slik vi hadde forestilt oss?

De håpefulle spådommene om at klima og miljø ville bli viktigere for velgerne, innebar kanskje en drøm om at alle etterhvert ville skjønne at det hastet å ta grep, på akkurat riktig måte, for å bevare naturen og livsvilkårene våre. At alle ville løpe til urnene og stemme på MDG, som har landsmøte nå i helga.

Det vi nå ser tydelig, er at klima- og miljødebatt kommer til å være akkurat like skitten og vanskelig som alle andre saker. Det blir ingen seier på walk over.

Klima og miljøspørsmål griper inn i alle områder av samfunnet; hvordan vi lever livene våre, og hvordan vi styrer og utvikler økonomien vår. Alt blir dermed miljøpolitikk. Og når alt blir miljøpolitikk, flyttes saken inn i stormens øye hvor synspunkter og holdninger slynges i alle retninger. Det betyr ikke at alle blir for, det kan like gjerne bety at motstanden får en kraftig mobilisering. Ikke nødvendigvis i form av klimafornekting (selv om det kan ligge i bunn for noen), men for eksempel gjennom motstand mot bompenger. Løsningene smerter. Og hvorfor denne løsningen, og ikke en annen?

For hva er egentlig mest klima- og miljøvennlig? Krangelen om hva som fungerer, hva som er ineffektivt og hvordan klimakuttene kan gjennomføres på en smartere måte et annet sted, kommer til å plage oss i mange tiår framover. Jeg kan sannsynligvis bruke et helt arbeidsliv på å skrive om det.

I vindkraftdebatten har vi sett at krangelen ikke bare oppstår mellom de som er veldig opptatt av klima- og miljøspørsmål, og de som ikke er det. Det oppstår også en revne «internt». Klima mot miljø, hvis det i det hele tatt går an å skille mellom de to. Vindkraften er helt nødvendig for å få fart på utbygging av fornybar energi som skal erstatte fossilt, mener noen (inkludert meg), naturmangfoldet må gå foran, mener andre.

Vekst eller vern handler ikke lenger om samfunnsutvikling versus miljøinteresser, det handler nå om selve samfunnsutviklingen - skal det være grønn vekst, eller skal samfunnsutviklingen bare være grønn?

Vi ser samme dynamikk bygge seg opp i horisonten når det gjelder industripolitikken. Alle er enige om at den skal være grønn, men hvordan skal vi forsere den? Rødt, tankesmien Manifest og den radikale venstresida har nå satt igang en kampanje for å bruke oljefondet til å finansiere grønn industriutvikling. Mobiliseringskraften i dette kan være sterk, og utfordrer det politiske Norge på en helt ny og uvant måte.

Det er lett å la seg rive med, og glemme hvor brennbart dette er blitt. Kronprins Haakon glemte et øyeblikk at han ikke skal være en politisk figur, da han uttalte seg støttende til flere utenlandskabler for kraft i et intervju med tyske Der Spiegel. Det kvalifiserer til landssvik-påstander i sosiale medier, og har allerede utløst følgende spørsmål på bloggen til den gamle ML-eren Pål Steigan: «Han burde vel tenke på et annet motto for seg sjøl enn Haakon VIIs Alt for Norge!» .

Miljø har kanskje vært ufarlig og upolitisk før, det er det på ingen måte nå. Det er bare å feste setebeltene, krumme nakken og spisse argumentene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.