||| html,body { border: 0px; }
FILM: En stjernekrysser svever ved den ytterste grense. Fra det endeløse rom åpenbarer det seg et enormt hull av elektromagnetisk stråling. Ut stiger et monstrøst byggverk, et flygende objekt med ukjent opphav, blåsort, armert ondskap i bevegelse. Skuddveksling oppstår. Stjernekrysseren er sjanseløs. Vår helt, kaptein George Kirk, ser ingen annen utvei enn å evakuere øyeblikkelig.
— Kom dere av. Det er en ordre, roper han.
Også til sin svært gravide kone. Riene kommer tett. Det smeller i futuristiske kanoner så det runger i kinosalveggene. Det er lenge siden effekteri på film har påvirket meg nevneverdig, men seks minutter ut i «Star Trek» reiser nakkehårene seg. Jeg har glemt salen jeg sitter i. Stjerneåret er 2233.04. I en galakse ikke fjern fra vår egen går føderasjonens stjernekrysser opp i flammer. Alt går i sakte film. Bak roret står George Kirk og brenner. I samme øyeblikk fødes sønnen hans. Det er over the top, kitschy som faen og jeg digger det. Enda er det duket for to timer warp-speed. Halleluja!
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
