Debatt: Kunsten eller jusen?

Det blir ikke i familien

Debatten og ordene om levende modeller i virkelighetslitteraturen skjuler noe annet enn det den utgir seg for å handle om.

I SIN VERDEN: Vigdis Hjorth skrev i 2016 boka «Arv og miljø». Året etter svarte søsteren Helga Hjorth med boka «Fri vilje». Foto: Jørn H. Moen
I SIN VERDEN: Vigdis Hjorth skrev i 2016 boka «Arv og miljø». Året etter svarte søsteren Helga Hjorth med boka «Fri vilje». Foto: Jørn H. MoenVis mer
Meninger

Uansett om romanen «Arv og miljø» og teateroppsetningen av verket på Den Nationale Scene i Bergen virkelig skulle handle om familien Hjorth, vil kampen mellom kunsten og loven aldri komme til å bli utkjempet med blanke sverd i åpent terreng. Den vil aldri foregå ansikt til ansikt. Den vil aldri komme i dialog. For kunsten snakker fra bak en maske, det er derfor den lever så sterkt i oss. Det er kunstens vesen og dens seier eller bane, alt ettersom man ser det.

I SIN VERDEN: Helga Hjorth skrev boka «Fri vilje» som en reaksjon på søsteren Vigdis Hjorths bok «Arv og miljø». Foto: Lars Eivind Bones
I SIN VERDEN: Helga Hjorth skrev boka «Fri vilje» som en reaksjon på søsteren Vigdis Hjorths bok «Arv og miljø». Foto: Lars Eivind Bones Vis mer

Juristen Helga Hjorth vil ha sin søster, romanforfatteren Vigdis Hjorth, ut av skyttergraven med «Arv og miljø» og møte henne til åpen duell om deres felles families sanne historie. Men den kampen som påkalles er i seg selv en umulighet. Det blir ikke engang ord mot ord, for kunstens og jusens budskap bæres ikke av samme språk. Søstrene Hjorth lever i hver sin verden. Helga Hjorth vil med all sin moral, etikk og juss aldri lykkes i sitt forsøk på å få «rettferdighet» til å råde i en kamp mot en roman. Hun kan svinge og svinge sverdet sitt uten å støte mot blank messing. Hun slår mot stillheten selv: ikke mot en motpart i en rettssal, men mot en romans tause skrik.

Fiksjonen vil leve evig, den står støpt i sten. Men debatten og ordene om levende modeller i virkelighetslitteraturen og hva et teater velger å sette opp og hvorfor er ikke desto mindre interessant, først og fremst fordi den skjuler noe annet enn det den utgir seg for å handle om.

ARTIKKELFORFATTEREN: Birgitte C. Huitfeldt.
ARTIKKELFORFATTEREN: Birgitte C. Huitfeldt. Vis mer

Debatten om romanen «Arv og miljø» har bølget fram og tilbake i norsk offentlighet og presse siden boken utkom i 2016 og det er varslet søksmål mot Den Nationale Scene i Bergen for ærekrenkelse i forbindelse med teatrets oppsetning av romanen i 2018. Som et forsøk på å holde liv i debatten om virkelighetslitteraturen og en forfatters/kunstners moralske ansvar i kjølvannet av utgivelsen av «Arv og miljø», skrev litteraturviter og skribent Pernille Høegh i Aftenposten fredag 8. februar debattartikkelen «Uthengt i det 'kunstneriske frisinnets' navn». Men det er kampen om troverdigheten og eierskapet til sannheten om en families historie den har skapt som egentlig diskuteres.

Pernille Høegh har nylig intervjuet Helga Hjorth. Hun vil stille seg på moralens, etikkens og intervjuobjektets side, og spør: «Men hvordan kan man sette opp et teaterstykke basert på en roman som har skapt så omfattende debatt om juridiske forhold, etikk og moral uten å forholde seg til jusen i det hele tatt og uten overveielser og hva dette gjør med de virkelige menneskene som føler seg uthengt og brukt i dette 'kunstneriske frisinnets' navn»?

Dette poenget er så villet politisk korrekt og krenkerelatert at det fort blir historieløst. For det første: Det er ikke kunstens eller kunstinstitusjonens ansvar å føre debatt om en roman er sann mot en familie eller ikke og hvorvidt personer føler seg ærekrenket eller ikke. For det andre: Det er derimot kunstens og kunstinstitusjonenes ansvar og rolle å speile samfunnet, tiden og kulturen i sitt repertoar og sine temaer.

Kunst og litteratur har krenket enkeltmennesker og familier til alle tider. Det ligger i kunstens natur at den støter og treffer noe ubehagelig i oss, i kulturen, familien og i tiden. Uten ubehaget, ingen kunst. Det nye i dag er at krenkelsesterskelen er blitt lavere; vi lever i en tid hvor man ikke skal tåle noe som helst og hvor søksmålet bare er et tastetrykk unna. Familien Hjorth kunne latt stillheten råde om fiksjon og virkelighet i Vigdis Hjorths roman, latt den leve sitt eget liv i fiksjonens verden. Men i stedet valgte de frontlinjen. Vigdis Hjorth er nå indirekte saksøkt av sin egen mor og søster (og i sin avdøde fars navn) for ærekrenkelse. Det er sterk kost. Men det er i og for seg ikke noe nytt i kunstens og litteraturens verden.

Helga Hjorth vil la jusens fane vaie seirende over utsagnene som hun kaster ut og over søsterens roman. Hun vil knuse verket og søsterens ord mot sine egne. Hennes opprørthet er forståelig, gitt at hun leser romanen «Arv og miljø» bokstavelig. Men hvorfor vil hun gå ut i sverdkamp i det offentlige rom? Jo, muligens fordi hun selv vil forvalte sannheten og vite best om familien Hjorth. Hun vil ikke vite om andre versjoner av det som har skjedd i sin familie enn hennes egen. Det er en klassisk familiekonflikt. Den handler dessverre ikke så mye om jus eller moral, men om søskens narsissisme. Om å ville eie sine egne foreldre alene, og om å ville styre deres ettermæle. Den handler ikke bare om rettferdighet eller sannhet, den handler om eiertrang. For hvem vet om alt som har skjedd i en familie? Alle medlemmer har ikke alltid vært tilstede samtidig. Mørke hemmeligheter finnes overalt. Alle har sine øyeblikk med hverandre. Det finnes like mange versjoner av en families historie som det er medlemmer i den. Man må alltid tåle sin bror eller søsters versjon i det virkelige livet.

Litteraturhistorien er ellers full av liknende tilfeller av ærekrenkelser og angrep på forfattere. Henrik Ibsen levendegjorde i stykker som «En folkefiende», «Gjengangere», «Vildanden» og «Et dukkehjem» familiehistorier om konkurs, utroskap, arvelige kjønnssykdommer, galskap, svindel, ærekrenkelser og død.

I dag har vi Karl Ove Knausgård som skriver for å bryte den tunge familiære kontrakten og kodeksen som folk lider under gjennom hele livet; arven man bærer, tausheten som dreper enkeltmennesket, den misforståtte livslange lojaliteten mellom et skadeskutt barn og dets foreldre. Han skriver for å levendegjøre traumet; åpne det skjulte såret, og slik rense og gjøre det allment tilgjengelig, det mørke som skjer i mange familier, før og nå, det som vi er så uselvisk opplært til å ikke snakke om, nettopp av hensynet til «familien», den vi ikke kan angi, den som vil dolke oss i ryggen om vi gjør så. Men hadde Vigdis Hjorth tatt «hensyn» slik familien tolker ordet, hadde hun aldri kunnet skrive noe autentisk, aldri kunnet være en god romanforfatter.

«Det er nettopp det du ikke 'kan' skrive om, som du skal skrive!» hevder den kjente franske filosofen og forfatteren Helene Cixous. At god litteratur er skrevet med eget dampende blod, er et av hennes mantra. Vigdis Hjorth tar opp arven her; hun skriver smerten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.