SCIENCE FICTION: Actionfylt film med Gerard Butler. Vis mer

Anmeldelse film «Geostorm»

Det blir litt teit iblant. Men det er gøy å se storbyene kollapse.

En streit katastrofefilm med klimakrisen som bakteppe

FILM: Det er den tiden på året igjen. Verden skal trues, storbyer legges i grus, og den ene mannen som kan hindre ødeleggelsen skal tre frem fra skyggenes dal, slippe flaska og skride til verket. I dette tilfellet gestaltes han av Gerard Butler, og han spiller en, du kommer ikke til å tro det, opprørsk og autoritetsskeptisk romforsker. Etter å ha snakket rett fra levra en gang for mye har han mistet jobben som sjef over romprogrammet Dutch Boy, som har skapet et globalt skjold for å hemme ekstremvær. Men når den regjeringsansatte broren hans (Jim Sturgess) mistenker at noen planlegger å sabotere programmet, og bruke det som våpen mot verdens metropoler, er det visst bare én mann som kan ordne opp.

Geostorm

4 1 6

Action, katastrofe

Regi:

Dean Devlin

Skuespillere:

Gerard Butler, Jim Sturgess, Abbie Cornish, Ed Harris og Andy Garcia

Premieredato:

20. oktober 2017

Aldersgrense:

12 år.

Orginaltittel:

Geostorm

Se alle anmeldelser

Medrivende rasering

«Geostorm» er med andre ord en nypoppet popcornfilm som velger seg klimakrisen som bakteppe, og ser for seg en nær fremtid der klimaendringene har latt seg takle av et bredt internasjonalt forlik. Det føles som en oppriktig og idealistisk tanke i en film som ellers er dedikert til å gi publikum så mye bruduljer som mulig for pengene.

Det gjør den riktig så godt: Når enorme orkaner truer Mumbai, en fimbulvinter kommer inn mot Rio de Janeiro fra havet og lavautbrudd flerrer opp Hong Kong, er det storslagent og medrivende. I motsetning til eldre slektninger som «Armageddon» og «Independence Day» er «Geostorm» lite sentimental og i alle fall ikke interessert i å dvele.

Arvesykdommen

Men dessverre har den yngre ætlingen fått sin trevl av genet for generell teithet, som har en lei tendens til å inngå i katastrofefilmenes DNA, i større eller mindre grad. Når Butler og Sturgess snakker i kode på den eneste kanalen de har mellom jorda og verdensrommet, fordi den ikke er trygg, og noen minutter senere snakker helt åpent på samme kanal om de samme tingene, blir det litt vanskelig å tro på at de er håndplukkede supertalenter på høyt nivå.

Men iblant er det avslappende nettopp å synke ned i et kinosete og se verden gå nesten, men ikke helt, i hundene. Og det er mulig å konkludere med at Gerard Butler og filmen hans har lignende fortrinn: De får den jobben gjort.