Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «På æren løs – Krigen, litteraturen og Æresretten»

Det blir mer bråk rundt denne

Sterkt og tydelig utspill fra tre bekymrede litterater.

MELDTE SEG UT: Forfatter Kjartan Fløgstad meldte seg ut av forfatterforeningen i protest. Nå har han skrevet bok sammen med Espen Søbye og Tore Rem om bakgrunnen. Foto: Nina Hansen
MELDTE SEG UT: Forfatter Kjartan Fløgstad meldte seg ut av forfatterforeningen i protest. Nå har han skrevet bok sammen med Espen Søbye og Tore Rem om bakgrunnen. Foto: Nina Hansen Vis mer

BOK: Et knallhardt oppgjør om tre avdøde forfatteres «ære» preget fjorårets kulturdebatt i Norge.

At krigen 1940-45 stadig fascinerer, er hevet over tvil. Men at det skal bli slikt rabalder rundt ulike oppfatninger av den «unasjonale» holdningen under nazismen så mange år etter, er likevel overraskende.

Finnes det ikke opplysninger som kan avklare stillingen? Jo, det gjør det, og nå er det levert en tjukk bunke fakta som bør kunne løfte diskusjonen opp på et saklig og alvorlig nivå.

I skammekroken

Etter krigen foregikk det en omfattende prosess der okkupasjonsregimets aktører og medhjelpere ble plukket fram og straffet på ulikt vis.

Mest kjent er naturligvis de mange landssviksakene der mange tusen medlemmer av Quislings fascistparti Nasjonal Samling ble dømt til fengselsstraffer og økonomisk erstatning. Enkelte utvilsomme krigsforbrytere ble dømt til døden.

I tillegg til disse straffeprosessene som foregikk i regulære domstoler, ble det også arrangert en rekke utrenskninger i institusjoner, foreninger og kulturlivet.

«På æren løs – Krigen, litteraturen og Æresretten»

Tore Rem, Espen Søbye og Kjartan Fløgstad

5 1 6
«Et skrift egnet til å heve temperaturen betraktelig»
Se alle anmeldelser

«Gode nordmenn» skulle skille ut mindre gode nordmenn.

Disse kunne bli ekskludert fra foreningene, degradert i institusjonene og måtte tilbakebetale gevinster de hadde hatt av sitt samarbeide med naziregimet. Det gikk på æren løs, og mange ble stående i skammekroken hele resten av sitt liv.

Dette skjedde også i Den norske Forfatterforening.

Stor oppstandelse

Under feiringen av sitt 125-årsjubileum høsten 2018, valgte Den norske Forfatterforening å gå ut med en unnskyldning til de forfatterne som var blitt rammet av etterkrigstidens «æresrett».

Dette skapte stor oppstandelse og toppet seg da forfatter Kjartan Fløgstad for åpen scene meldte seg ut av foreningen i protest på årsmøtet et knapt halvår senere.

Et benkeforslag om å nedsette en granskingskommisjon fikk flertall, og denne kommisjonen skal framlegge sin rapport på forfatterforeningens årsmøte om vel to uker.

Debatten raste i avisene, frontene var steile. På den ene siden sto den «antroposofiske» fløyen, representert ved advokat Cato Schiøtz og forfatter Petter Normann Waage. De angrep den uretten de mente var begått mot Alf Larsen, André Bjerke og hans far Ejlert Bjerke.

På den andre siden hadde Fløgstad med seg litteraturprofessor Tore Rem og kritikeren Espen Søbye.

Nå er disse tre kommet med et formidabelt verk som setter seg fore å rydde opp i de mange uklarhetene som preget den bitre debatten.

Boka er utvilsomt et partsinnlegg, men det virker svært veldokumentert og saklig. Den er litt skjemmet av spydigheter og også av noe hastverk. Det er åpenbart at de har ønsket å komme forfatterforeningens egen rapport i forkjøpet. Vi kan alle ta for gitt at det blir mer bråk rundt dette.

Nazilitteratur

Forfatterne gir et bredt bilde av den nazistiske litteraturpolitikken, tyskernes aktive promotering av nasjonal tysk litteratur og de norske forfatternes og forlagenes atferd overfor propagandistenes tiltak.

Tyskerne brukte store ressurser og sponset en rekke oversettelser av nazi-akseptable bøker. Det var i oversettervirksomheten for naziforlaget Stenersen at far og sønn Bjerke var engasjert, og derfor ble de gjenstand for forfatterforeningens æresrett.

Videre gir forfattertrioen en detaljert gjennomgang av det juridiske grunnlaget for denne typen oppgjør, som slett ikke bare gjaldt forfattere.

De har gransket kommunikasjonen mellom London-regjeringen og Hjemmefronten, sammenliknet med den tilsvarende prosessen i Danmark, og gjengir store deler av sakenes akter.

Alf Larsen og André Bjerke får gjennomgått sine aktiviteter i krigsåra, og her er det mye som står i kontrast til Schiøtz’ og Waages versjoner.

I Alf Larsens tilfelle er framstillingen tydelig basert på Jan Erik Ebbestad Hansens sterke bok «En antisemitt trer fram» (2018). Her kunne boka gjerne vært rausere med kreditering av Hansens innsats.

Anonym bohem

Lesningene av André Bjerkes liv og virke under krigen viser oss en talentfull, ung bohem som altså utfører et svært omfattende arbeid ved anonymt å gjendikte en finsk diktsyklus, helteeposet «Fenrik Stål».

Oversettelsen blir utgitt i en praktutgave på mer enn 300 rikt illustrerte sider av det åpent nazistiske Gunnar Stenersens forlag i 1944.

At dette store arbeidet ikke skulle vekke oppsikt og kritikk da det ble kjent hvem som sto bak oversettelsen, er usannsynlig. At det krigstrette Norge i oppgjørets timer dømmer gjendikteren, til og med på en ganske mild måte, er helt i tråd med den tidens krav.

Det vekker da sannelig oppsikt også i dag å bla gjennom «Fenrik Stål» på bokhylla.no.

Likevel er det egentlige omdreiningspunktet i denne boka det som foregikk i Forfatterforeningen i 2018.

Styret bestemte seg altså for å annullere det foreningen hadde vedtatt gjennom uravstemning i en helt annen tid, og dette ble gjort med svulstige formuleringer og velregissert pomp.

De som skulle få sin ære gjenopprettet ved en slik handling, var jo alle døde, så det er naturlig å tenke at dette i stor grad dreide seg om å renvaske det antroposofiske miljøet. Er slikt en oppgave for en forfatterforening?

Mot sin hensikt

Skal man forstå antroposofien på godt og vondt, er det ingen ulempe å studere linjene mellom den allmenne tyske idealismen, kampen mot materialisme og sekularitet, rasetenkningen, elitismen og det «åndelige» svermeriet, linjer som både krysser, motsier og løper parallelt med nazistisk tankegods.

Her finnes det mange nøkler til å forstå vesentlige sider også av norsk kultur, der antroposofien har spilt en merkelig sentral rolle, ikke minst gjennom de menge vellykkede etableringene av Steinerskoler.

Også Alf Larsen, Ejlert og André Bjerke og alle de andre forfatterne som ble fordømt av sine kolleger for handlinger begått i krigstid, er bare mennesker.

Det er vanskelig å forstå at det skulle ha noen verdi å framstille dem som mer plettfrie enn de var. Kampen for deres tapte ære har jo virket stikk imot sin hensikt. Dét er det trist å tenke på.

Leseverdig

Det kan anbefales å lese innledningskapittelet om igjen etter at man har tatt inn i seg hele den høyst leseverdige bokas apparat av dokumentasjon og analyser.

Da blir det nesten parodisk klart hvordan hele jubileumsutspillet til forfatterforeningen, med dens pompøse henvisning til ytringsfrihet og alkoholisme, var ensidig og dårlig fundert.

Aller tristest må det være for foreningens leder, Heidi Marie Kriznik, som måtte fronte denne dårlige saken. Det må ha vært en fryktelig jobb.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!