OMLEGGES: Studietilbudene ved universitetene legges opp i tråd med den nye finansieringsordningen. Småfag og studenter som vil bytte studieløp kan bli skadelidende. Foto: Scanpix.
OMLEGGES: Studietilbudene ved universitetene legges opp i tråd med den nye finansieringsordningen. Småfag og studenter som vil bytte studieløp kan bli skadelidende. Foto: Scanpix.Vis mer

Høyere utdanning, friår og finansiering

Det blir vanskeligere å skifte studieretning. Er det derfor flere tar et friår?

Endringen som skal hindre studenter i å falle ut av studiene, kan gjøre at de vegrer seg for å begynne i det hele tatt.

Kommentar

Nå kommer de straks strømmende i brede stimer til universitetene, alle de tindrende og håpefulle som fra mandag av kan kalle seg studenter. Problemet er bare at de strømmer litt for fort vekk igjen. Frafall i høyere utdanning har vært et problem i mange år.

Og samtidig som rektorene taler til de nye studentene, fases endringene som skal holde dem bundet fast til institusjonen de har valgt seg, i så mange år som nødvendig. Det nye finansieringssystemet for høyere utdanning innebærer nemlig en forskyvning, der universiteter og høyskoler fra nå av i langt større grad enn før blir premiert økonomisk for å uteksaminere ferdige kandidater, ikke for antallet studiepoeng studentene tar. Det er altså langt gunstigere for institusjonene å sende ut i verden en sosiolog eller litteraturviter som suste gjennom studiene på fem år og aldri så seg tilbake, enn å gi akademisk husly til en vinglepetter som har mange forskjellige interesser eller endrer karriereplanen underveis. Studietilbudene er iferd med å bli lagt om deretter.

Det kan hende endringen kan bøte på akkurat det problemet den er innført for å løse, altså frafallet. I alle fall må man håpe det, for den fører også med seg åpenbare ulemper. For det første vil slike omlegginger som nå finner sted, uunngåelig straffe småfagene som utdanner få kandidater på sitt felt, men som gjerne inngår som bestanddeler i studieløpet til studenter som ender opp med å skrive masteroppgaven sin i et annet fag. Det er ikke unaturlig at en samfunnsøkonom skulle ønske å vite litt mer om historie, at en filosof vil belyse filosofien gjennom å se nærmere på litteraturhistorien eller at en sosiolog vil oppleve det som nyttig og interessant å gjøre en volte innom kriminologi. Forhåndssnekrede pakkeløsninger gjør slike fruktbare fagblandinger vanskeligere å få til.

Det kanskje alvorligste er likevel at pushingen av fiks ferdige fire- og femåringe utdanningsløp på fakulteter som tidligere var mer åpne, kan gjøre det vanskeligere for unge studenter både å hengi seg til et studium i første omgang og til å skifte kurs underveis, hvis de ikke er bekvemme med valget de har gjort eller finner ut at de ikke er så flinke til noe de trodde de ville få til.

Ulikt profesjonsstudiene glitrer det sjelden noen gjev yrkestittel på enden av stien for de som begynner å studere humanistiske eller samfunnsvitenskapelige fag. Ofte er det snakk om en vei som blir til mens man leser, lytter, prøver seg ut på forskjellige oppgaver og ser hva andre med samme interesser bruker dem til. Det er mye ved å studere generelt og å studere disse fagene spesielt som er vanskelig å vite på forhånd, og kanskje særlig for attenåringer i ferd med å flytte til en stor by med en flora av muligheter de ennå ikke har oversikt over. De står foran år der de fleste forandrer seg drastisk, i personlighet og i hva de er opptatt av. Da er det dumt å ha bundet seg til en mast, som er hugget til fordi master er mer innbringende enn før.

Det er heller ikke utenkelig at forventningen om å velge en forpliktende vei kan være noe av grunnen til at mange unge vegrer seg mot å gjøre valg i det hele tatt. Folkehøyskolene melder om rekordsøkning. Stadig flere tar et friår etter videregående. Mange av de som velger å ta seg fri på denne måten, kan komme til å angre på det: Friår er forbundet med dårligere akademiske prestasjoner og senere inngang i arbeidslivet. Men det er ikke vanskelig å forstå at mange føler de må kjenne både seg selv og verden bedre før de slår inn på en retning det vil bli vanskelig å styre vekk fra.

Det er og blir en utfordring at frafall kan ha to forskjellige betydninger. Det kan betegne studenter som faller ut og over i noe annet, og det kan betegne studenter som faller ut, for godt. Det første valget kan godt være til det beste for studenten, det andre kan være noe mange kommer til å se tilbake på og skulle ønske de kunne gjøre om igjen. Men det er sjelden en god idé, ikke i akademia og ikke på andre områder av livet, å tvilholde på noen som ikke føler seg vel tilpass. En smidigere ordning, om enn en som ville være vanskeligere å formalisere, ville være å tilby større grad av oppfølging og karriereveiledning underveis, så avgjørelsen om å holde stø kurs eller å gjøre noe annet kunne bli tatt med størst mulig grad av overblikk og kontroll.

På mandag kommer rektorene antagelig til å snakke om studentenes enestående mulighet til å finne ut hva de kan være, hva de kan forstå og få til. Å hjelpe dem med dette, vil alltid kreve en viss smidighet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook