RETTSVERN: Alle menneskers likeverd er hjørnesteinen i vårt liberale demokrati. Men når vi snakker om fostre før 22. uke, må vi ta høyde for at deres rettsvern ikke er absolutt og at svangerskapsavbrudd kan innvilges når det foreligger en tungtveiende grunn, skriver artikkelforfatter. Foto: Audun Braastad / NTB Scanpix
RETTSVERN: Alle menneskers likeverd er hjørnesteinen i vårt liberale demokrati. Men når vi snakker om fostre før 22. uke, må vi ta høyde for at deres rettsvern ikke er absolutt og at svangerskapsavbrudd kan innvilges når det foreligger en tungtveiende grunn, skriver artikkelforfatter. Foto: Audun Braastad / NTB ScanpixVis mer

Abortsaken:

Det blir verken mer eller mindre likeverd av å fjerne 2c – bare mer forvirring

Helt siden tidlig på 1990-tallet har KrF hevdet at abortlovens paragraf 2c er diskriminerende. Nå er det tema for regjeringsforhandlinger. Men er det riktig at paragrafen diskriminerer?

Meninger

En ABC til abortlov og diskriminering.

I Dagbladet 12. november skriver Magelssen, Oftestad og Solbakk at «abortloven (…) forskjellsbehandler ut fra egenskaper og graderer fostres menneskeverd og rettsvern (…) Det innebærer en avvisning av prinsippet om alle menneskers likeverd uavhengig av helse, sykdom eller egenskaper. Dette prinsippet er en hjørnestein i vårt liberale demokrati.»

Kritikken synes fundamental, for det vil være vanskelig å leve med en lov som ikke anerkjenner likeverdsprinsippet. Desto viktigere er det å være sikker på at denne kritikken treffer.

Berge Solberg
Berge Solberg Vis mer

Paragraf 2c sier som kjent at abort kan innvilges når det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet. Mens et friskt foster ikke ville kunne aborteres svært sent i svangerskapet, vil et foster med skade eller avvik kunne aborteres. Dermed oppstår kritikken om at rettsvernet er forskjellig for de to og gradert etter egenskaper.

«Det bør handle om kvinnen og ikke om fosteret», er kritikernes løsning på denne utfordringen. Paragraf 2b i abortloven handler om kvinnens situasjon og ikke fosteret. Ved å benytte 2b kan kvinnen henvise til en vanskelig livssituasjon, og fosterets egenskaper blir ikke fokus.

Signaleffekten dempes, ingen fostre utsettes for forskjellsbehandling basert på egenskaper, og abortloven blir mindre diskriminerende. Dette er kjernen i kritikken av abortlovens paragraf 2c. Den høres kraftfull ut – men tåler den å bli gått etter i sømmene?

La oss tenke oss en fremtid hvor en gravid kvinne har fått påvist en alvorlig skade på fosteret (som likevel trolig er forenlig med liv) på rutineultralyd i uke 18. Paragraf 2c er nå opphevet, eller reservert for dødelige avvik. Etter nøye gjennomtenkning kommer den gravide til at hun ønsker å be om å få avslutte svangerskapet. En abortnemnd kan da innvilge abort dersom omsorgen for barnet setter kvinnen i en vanskelig livssituasjon. Men hvorfor vil kvinnen mene at hun vil få en vanskelig livssituasjon?

Kvinnens svar vil være at barnet har «egenskaper», «avvik» eller sykdom hun ikke hadde trodd det skulle ha. Hadde hun båret på et annet barn ville hun selvsagt ha båret det frem – her snakker vi jo om i utgangspunktet ønskede barn - men nettopp på grunn av egenskapene til dette barnet, så vil hun havne i en vanskelig livssituasjon. Det livet hun ser for seg med et alvorlig funksjonshemmet barn, vet hun ikke om hun makter. Dette er grunnen til at hun ber om å få innvilget abort.

Kvinnens livssituasjon kan med andre ord ikke vurderes uavhengig av fosteravviket når det er dette avviket som for henne fremtrer som selve årsaken til at hun havner i en vanskelig livssituasjon. Selv om regjeringen skulle klare å endre abortloven på dette punktet, vil selve fosteravviket stå akkurat like sentralt i kvinnens motiv for eventuelt å ønske abort. Og det vil måtte stå akkurat like sentralt i nemndenes vurdering av hvilke belastninger og tilleggsutfordringer kvinnen vil møte.

Vanligvis i abortsammenheng, har paragraf 2b handlet om kvinnesentrerte situasjoner: Eksempelvis en ung, enslig student som i 15. uke ber om å få avbryte svangerskapet fordi livssituasjonen vil bli så vanskelig. I slike situasjoner sjeler man ikke til «hvem barnet er» – dets egenskaper. Man bedriver altså ingen form for såkalt «sortering», ifølge kritikerne.

Problemet er imidlertid at når fosteravvik er den utløsende årsaken for et ønske om abort, så kan ikke slike aborter innvilges på samme måte som «enslig-student-aborten». Man er nødt til å skjele til fosterets egenskaper, graden av funksjonsnedsettelse på et fremtidig barn og hva slags liv dette gir opphav til. Uten å legge dette til grunn, så er det fullstendig umulig å si noe fornuftig om hvilken vanskelig livssituasjon kvinnen settes i.

Å fjerne 2c vil for alle praktiske formål bare bety at 2c flyttes inn i 2b. Abortnemndene er avhengig av føringer på hvordan de skal forholde seg til «alvorlig sykdom».

Paragraf 2c i abortloven, kritiseres for å forskjellsbehandle et friskt foster og et foster med alvorlig avvik og sykdom. Ja de forskjellsbehandles. Men dermed er det ikke sagt at dette bryter med det generelle likeverdsprinsippet i samfunnet. Abortloven tilskriver fosteret kun et relativt rettsvern i den perioden vi snakker om. Folkelig sagt så betyr det at fosterets rett til liv skal hensyn tas, men at abort kan finne sted dersom det finnes en tungtveiende grunn.

Mange vil mene at alvorlig sykdom eller avvik utgjør en tungtveiende grunn, fordi det kan endre radikalt på den livssituasjon kvinnen forventet seg. Det er slik 2c har blitt tolket og bør bli tolket av abortnemndene. Det blir verken mer eller mindre likeverd av å fjerne 2c – bare mer forvirring.

Alle menneskers likeverd er hjørnesteinen i vårt liberale demokrati. Men når vi snakker om fostre før 22. uke, må vi ta høyde for at deres rettsvern ikke er absolutt og at svangerskapsavbrudd kan innvilges når det foreligger en tungtveiende grunn.

Dersom et tilbud av fosterdiagnostikk og abort etter paragraf 2c skulle føre til at rettsvernet og likeverdet for fødte personer med funksjonsnedsettelser ble svekket, så ville dette være en viktig innvending mot dagens praksis. Imidlertid er det ingenting som tyder på at det er tilfelle.

Tvert imot kan man ikke utelukke det motsatte: Debattene rundt fosterdiagnostikk, «sorteringssamfunn» og abort etter 2c, kan ha «fått oss til å være ekstremt aktsomme», for å bruke den avdøde filosofen Knut Erik Tranøys ord fra 1991.

Nå snart 30 år senere, synes de ordene å være mer gyldig enn noen gang. Debatten om fosterdiagnostikk, abort og 2c er vanskelig og krevende, men vi må ikke ta for gitt at den handler om diskriminering. Vi har vært, og vi skal være aktsomme i Norge, men ikke så aktsomme at vi endrer på en lov som alle lever godt med og som ingen diskrimineres av.