Det blonde beistet

Gir tilvekst til kunnskapen om fascismens vekst og fall i Norge.

BOK: Dette må være høstens kanskje mest vidløftige bok - i alle betydninger av ordet. Hvilken tid, hvilke personer og begivenheter og hvilket stoff har ikke religionshistorikerne Emberland og Rougthvedt kunnet øse av!

Portrett av et miljø

Men det må straks føyes til at det er de to forfatterne som har funnet og skapt stoffet og personene fra kilder i offentlige og private gjemmer. De har ringt til de levende og gravd opp de døde. Det som før bare ble skimtet, har de gjort til fakta ved å skrive beretningen om Per Imerslund (1912- 1943), hans familie og kretsen av fascister rundt tidsskriftet Ragnarok.

Boka er ikke en smal biografi, men portrett av et sosialt miljø.

Oppvekst i helvete

Faren var homoseksuell, men klarte å smitte sin kone med syfilis. Per Imerslund debuterte seksuelt med sin huslærer som også var sammen med moren og faren. Det er sånt som får et tidsklemmeekteskap til å virke som julekveld og nyttårsaften på en gang. Faren var spekulant og gikk konkurs og klarte til slutt også å ruinere sin egen far.

Per Imerslunds oppvekst var dels preget av jobbetidsluksus, dels av filleproletariatets sump av misligholdte betalingsfrister. Begge deler gjødsler destruktive fantasier og voldelige tusenårsriker.

Han fikk aldri ordentlig skolegang, vokste opp i Norge Tyskland og Mexico, hadde aldri fast arbeid. Han oppdaget ifølge forfatterne at han var homofil, og prøvde å undertrykke det ved å gifte seg og få barn. I Tyskland deltok han i nazipartiets stormavdelinger, i Mexico var han gravrøver.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eventyrer

I 1936 utga Per Imerslund som 24-åring boka «Hestene står salet» om sine opplevelser. Han fikk en slags suksess, og prøvde å etablere seg som en omreisende eventyrer som skal leve av å skrive romanliknende reiseberetninger. Dette er ikke så enkelt og han trekkes stadig mot det politiske.

Han slåss på falangistenes side i den spanske borgerkrigen, han deltar i innbruddet hos Trotskij på Hønefoss og er innom en rekke små sosialradikale fascistgrupper, Den norske legion, Norges nasjonalsocialistiske arbeiderparti og endelig kretsen rundt tidsskriftet Ragnarok.

Det er en av de store fortjenestene ved boka at den gir et innblikk inn i mylderet av rivaliserende fascistgrupper i Norge i mellomkrigstida.

Angrep på Quisling

Det kristelige NS var ikke noe for Per Imerslund, og noe av det mest absurde i boka er hans angrep på Quisling i 1942 for at føreren har utsatt det endelige oppgjøret med frimurerne, de «kunstige jødene».

I artikkelen «Sabotørene i våre egne rekker» hevdet Per Imerslund at frimurerne var verdensjødedommens hemmelige agenter, det manglende oppgjøret med frimurerne i NS betydde intet mindre enn at NS (indirekte) var styrt av jødene.

Desillusjonerte gutter

Det var på frontkjemperhjemmet «Ragnar Berg» på Vettakollen at slike konspirasjonsteorier ble klekket ut hos desillusjonerte norske gutter som hadde slåss for Hitler på Østfronten. Per Imerslund var i Finland under Vinterkrigen og to ganger på Østfronten. Han hadde også meldt seg 9. april, men ble sendt hjem og lot det bli med det. Mannen som hadde reist Europa rundt for å delta i kriger fordi han likte og oppsøkte krig, slo seg merkelig nok til ro med det da krigen hadde kommet til hans eget land. Dette er litt pussig også fordi forfatterne har en teori om at «homofile gjerne søker seg til fronten». I fall denne påstanden var riktig: Hvorfor anstrengte han seg ikke mer for å bli en del av soldatfellesskapet da krigen kom til Norge?

Desperasjon

Den siste delen av boka har fått tittelen «Desperado», og ikke uten grunn. Etter å ha kommet såret fra Østfronten for annen gang, skjønner han at krigen er tapt og utvikler en teori om at nå må ungdommen stå sammen, de som har slåss for England og mot Sovjetunionen skal nå slåss side om side, først skal de jage ut tyskerne og så skal de slåss mot Sovjet.

Dobbeltagent

I tråd med dette hevder forfatterne at Per Imerslund skaffet seg kontakter med Hjemmefronten.

Ja, de hevder sågar at han kan ha vært en slags dobbeltagent helt fra 1940.

Indisierekken de har konstruert for å sannsynliggjøre dette, er ikke helt overbevisende. Her virker det som forfatterne har sendt kildekritikken på gangen.

Human?

Forståelsen av «sosialismen» i nasjonalsosialismen og hva slags antikapitalisme venstrefascistene var tilhengere av, kunne også ha vært både dypere og mer inngående. Argumentasjonen for at Per Imerslunds antisemittisme ikke var ensbetydende med folkemord, halter også. Hans antisemittisme var en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for folkemord.

Forfatterne ser ut til å mene at Per Imerslund var tilhenger av «en relativt human» behandling av jødene.

Begrunnelsen for dette er en artikkel fra august 1942, hvor Imerslund tok til orde for at nazistene skulle være «ganske human(e)» den dagen Norge skulle bli «jødefritt». Arrestasjonene av jødene som begynte bare et par måneder etter «var nok ikke etter hans smak», hevder forfatterne. Hva bygger utsagnet på? På tross av dette kan det ikke herske tvil om at boka gir viktige bidrag til kunnskapen om mellomkrigstida og den norske fascismen.