SÅ TÅRENE SPRUTER: Hattie Morahan og Dominic Rowan spiller i den følelsesladede «A Doll's House» i London. Foto: Johan Persson
SÅ TÅRENE SPRUTER: Hattie Morahan og Dominic Rowan spiller i den følelsesladede «A Doll's House» i London. Foto: Johan PerssonVis mer

Det britiske titteskapet

To tradisjonelle og følelsesladede Ibsen-oppsetninger gjør suksess i London.

Kommentar

LONDON (Dagbladet): Henrik Ibsen lever på stor fot i London. Denne høsten har to Ibsen-oppsetninger vakt anmeldernes gunst og publikums bifall. Den ene, «A Doll's House» på Duke of York's Theatre, er en gjenopptatt suksessforestilling fra i fjor, som har innbrakt Hattie Morahan flere priser for rollen som Nora. Den andre, «Ghosts» på Almeida Theatre, er redigert og regissert av teaternestoren Richard Eyre. Felles for forestillingene er at de er realistiske titteskapsforestillinger. De legger vekt på det emosjonelle - det spilles så tårene spruter. Og de er merkbart ikke norske.

Scenografien i «A Doll's House» er en hel liten leilighet, som snurrer sakte rundt på scenen mens skuespillerne flytter seg fra rom til rom. Noras barn er med og deltar i samtalen. Livet Nora forlater, alt som går i oppløsning når hun forlater Helmer, tydeliggjøres. Det gjør også det innestengte. Morahans Nora er innsnørt og ufri i køkjoler som er for trange for henne, hun er anspent og nevrotisk fra starten av. Det siste virker pussig - hvorfor er Nora så urolig når hun er i ferd med å innfri gjelden? - men det hele kulminerer i en storartet konfrontasjon mellom henne og Helmer (Dominic Rowan), der de berømte replikkene ikke får ligge i luften, de hveses og ropes mens gifteringer slynges i gulvet. Også i «Ghosts» spilles i 1800-tallsklær og i virkelighetsnært interiør. Det allerede stramme stykket er ytterligere fortettet av Eyre, det følelsesmessige i teksten er artikulert og spisset. Fru Alving (Lesley Manville) stønner og jamrer. Publikum følger åndeløst med.

Det britiske teatret er tradisjonelt. Ibsen spilles ikke ofte slik i Norge. I et land der «Et dukkehjem» og «Gjengangere» er pensumtekster per excellence, forventes det nye grep og bolde ideer av den som vil sette dem opp på nytt. Det er som om selve 1800-tallsfortellingen er en klisjé, som om en psykologisk-realistisk gjennomkjøring ikke er verd å bruke tid på. For en aktiv norsk teatergjenger er da heller ikke London-oppsetningene spesielt oppsiktsvekkende eller utvidende. Om Ibsen bare hadde blitt spilt på denne måten, ville det virket som åreforkalkning.

Men det å gå tilbake til det tradisjonelle, kan også virke friskt og nytt. Dette er stykker som tåler både konservative og nyskapende tilnærminger. Både «A Doll's House» og «Ghosts» kan kalles gjennomkjøringer, men de er sterke gjennomkjøringer - særlig den første. De forholder seg ikke så mye til stykkene som kanon, som noe som må forstås i forhold til sin egen posisjon og tradisjon, men som opprivende dramaer om folk som tar nådeløse oppgjør med seg selv og andre.

De gir meg ingen nye ideer. Men i sin britiske innpakning minner de meg på at dette er jammen noe av det heftigste norsk litteratur har frembrakt, noen gang.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook