SJOKKERTE: Dokumentaren der det ble hevdet at Whitney Houston ble seksuelt misbrukt som barn, vakte oppsikt under Filmfestivalen i Cannes. Video: Movieclips Indie Vis mer Vis mer

Whitney Houston

Det burde ikke være mulig, men tragedien Whitney Houston har blitt enda tristere

Mysteriet Whitney.

Kommentar

Hva var det egentlig som skjedde med Whitney Houston?

Vidunderlig vakker verdensstjerne med guddommelig stemme. Etter hvert redusert til et rallende takras, maret av narkotikamisbruk, et ulykkelig ekteskap og sin egen utagerende oppførsel. Det er seks år siden Whitney ble funnet død i badekaret på Beverly Hills Hotel. Obduksjonsrapporten konkluderte med at det var en ulykke. Hjertet hennes tålte ikke lenger det langvarige kokainmisbruket og kollapset. Whitney falt i badekaret og druknet.

Whitney Houstons fall var både dypt tragisk og nådeløst offentlig. Hele verden fulgte med på hver pinlige detalj, blant annet takket være realityserien til ektemannen, «Being Bobby Brown». Men tross eksponeringen kom det aldri noe svar på det grunnleggende spørsmålet: Hvordan ble det slik? Hva var det egentlig som skjedde med Whitney Houston?

Det er dette mysteriet Kevin Macdonald utforsker i dokumentarfilmen «Whitney», vist under filmfestivalen i Cannes i forrige uke. Jeg har ikke sett den ennå, men etter sigende skal MacDonald ha vært fascinert av det uoppklarte i Whitneys skjebne. Underveis i intervjurunden med familie, venner og ansatte kom det også fram påstander om at et kvinnelig familiemedlem misbrukte både Whitney og broren Gary seksuelt i oppveksten. I dokumentaren blir denne historien bekreftet av Gary selv og Whitneys assistent, Mary Jones. Dagbladets Inger Merete Hobbelstad intervjuet regissør MacDonald i Cannes. Da sa han at han håpet at filmen ville gi publikum muligheten til å se Whitney med andre øyne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg tror mange har sittet med samme følelse som jeg hadde da jeg begynte på dette prosjektet, som ikke var veldig medfølende. Jeg synes ikke det er lett å ha sympati for rusmisbruk. Whitney ble så trashy og selvdestruktiv, det var nesten som om hun ville bli mislikt. Men nå elsker jeg henne igjen, jeg ser henne klarere og forstår mer av hvor det hele kom fra.

MacDonald er en seriøs og anerkjent regissør, og filmen har fått generelt gode kritikker. Likevel er det dem som mener forklaringsmodellen er for enkel. At det er andre som også burde ta ansvar når det kommer til Whitneys skjebne. New York Times-kommentator Jacob Bernstein peker blant annet på platemogulen Clive Davis, som «oppdaget» Whitney og jobbet tett med henne i mange år. Og som for øvrig ikke avlyste sin årlige Grammy-fest på Beverly Hills Hotel i 2012, selv om Whitney lå død i badekaret fire etasjer over. Og han peker på familien. Som levde av Whitney.

Denne siste problemstillingen er for øvrig også beskrevet i en annen aktuell musikerdokumentar, «Avicii: True stories». Nå avdøde Tim «Avicii» Bergling prøver å slippe unna det heftige turnélivet, som tærer voldsomt på hans mentale helse. Men vi ser hvordan han møter motgang i sitt eget apparat. For hvor ivaretatt blir du egentlig, når de du har ansatt for å ta vare på deg også er de samme som tjener penger på at du fortsetter i samme høygir?

Påstandene i «Whitney» gir et enda mer tragisk skjær over skjebnen hennes. Samtidig vil forhåpentligvis dokumentaren sekundært også bidra til en av musikkbransjens viktigste debatter akkurat nå: Hvordan vi skal unngå å drive rovdrift på mennesker.