Det burde vært mer sukkersøtt!

«SimAnimals» er verken fisk eller fugl.

«SIMS»-SPILLENE HAR oppnådd en eventyrlig suksess, spredt over et utall spill, tilleggspakker og spin-offs på de fleste spillsystemer som har vært i omløp det siste tiåret.

Når EA når tar serien over i den sukkersøte dyreverdenen, og samtidig gjør det på den familievennlige konsollen Wii, skulle man tro at de satt inne med en ny suksessoppskrift.

MEN ETTER NOEN timer med «SimAnimals» er inntrykket at EA likevel ikke helt har klart å slå inn spikeren med første slag.

Utgangspunktet er greit nok: Her styrer du en slags «Guds hånd» rundt på skjermen med Wii-kontrolleren, og med den må du gripe, løfte, klappe og riste på ting for å sørge for at dyrene du har i skogen din skal være fornøyde nok til å pare seg (noe du selvfølgelig ikke får videre innblikk i hvordan skjer).

DET HELE ER en tilbakelent og bedagelig affære — i hvert fall i kvarteret det tar før det begynner å bli repetitivt og kjedelig. Om et dyr skal trives, er du nødt til å mate det med riktig type mat, noe du kan riste eller dyrke fram.

Disse handlingene må du finne deg i å gjøre om og om igjen, i det uendelige. Det kunne vært greit, hadde bare kontrollsystemet, spillmekanismene og grafikken vært pusset opp med litt humor og finesse.

1

DU FÅR SJELDEN noe spesielt godt forhold til dyrene, selv om rådyret i norsk språkdrakt kan finne på å hete Reidun og musa Mikke.

Jeg savner at spillet skal være litt mer rundt i kantene, at dyrene skal være mer nusselige, og at det hele skal være så enkelt å styre at selv de minste får det til.

Sånn som det er nå, er det imidlertid altfor kronglete å navigere seg rundt på skjermen, og den småalvorlige grafiske stilen kombinert med svak Wii-grafikk gjør det faktisk vanskelig å se hva som skjer på skjermen.

Det burde vært mer sukkersøtt!

For å være et så barnerettet spill som «SimAnimals» er, undres jeg også på om noen av tingene du må gjøre i spillet kan være hakket for vanskelig for de aller yngste.