LIVREDD: Hvordan orker jeg å slippe sauene til skogs, når jeg er livredd for hva som skjer med dem? spør artikkelforfatteren Foto: Paul Kleiven / NTB Scanpix
LIVREDD: Hvordan orker jeg å slippe sauene til skogs, når jeg er livredd for hva som skjer med dem? spør artikkelforfatteren Foto: Paul Kleiven / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Sauebonden

Det burde vært skuddpremie på meg

Jeg er en klamp om foten for storsamfunnet.

Meninger

I dag slapp jeg sau til skogs, mens klumpen i magen vokser. Leste kommentarene til en artikkel om ulveskader på VG-nett, og kjente tårene presse på. Jeg er ikke mye verdt i manges øyne. Jeg er en klamp om foten for storsamfunnet. En lat dyremishandler, som gir faen i dyra mine. Ligger på sofaen og får subsidier og erstatning, i stedet for å gjete sau. Jeg er sauens verste fiende, faunakriminell, innavlet og lavpannet. Skuddpremie burde det vært på meg. Jeg er til og med til skade for dem som går på Nav, for de kunne fått mer i trygd om det ikke hadde vært for de jævla bøndene.

SAUEBONDE: Marianne Dolpen. Vis mer

Jeg sitter og ser på dyra som beiter fredelig. Det er livet mitt, dette. Fra jeg var liten har jeg ønsket å bli bonde, og jeg fant glede og mening i det å være tett på dyr, jord og naturen ellers. Gleden har vært med meg, også etter at jeg ble bonde. Men stadig har jeg lurt på hvorfor vi holder ut år etter år, tross alle disse som helst skulle sett oss døde. Hvordan orker jeg å slippe sauene til skogs, når jeg er livredd for hva som skjer med dem?

Lettelsen når dyra er satt inn på høsten avløses fort av angsten for neste sommer. Hvordan holder jeg ut skjellsordene som hagler? Det er nok å være bonde, for ikke å snakke om sauebonde. De siste er verst, for de er i veien for rovdyra, spesielt ulven.

Det snakkes om at ulvedebatten er preget av følelser. Jeg forstår ikke at folk kan ha sterke følelser for et dyr de aldri har sett.

Samtidig hevder de at sauebønder er følelseskalde og ikke bryr seg om dyra sine – dyr som vi gjør alt vi kan for at skal leve. Nyfødte lam som ikke puster, som man gir munn-til-munn til, uten tanke for at man får fostervann, blod og gørr i munnen. Timene man bruker på syke dyr, selv om man innerst inne vet at håpet er ute. Sorgen man kjenner når en sau dør fra lammene sine og de nekter å forlate henne. Hvor trist det er når en sau breker sårt i dagevis etter lam som ikke lever lenger.

Jeg kjenner det langt inn i hjerterota.

Jeg ønsket sauene jeg slapp i dag en god sommer og lykke til på ferden. Jeg kommer til å se dem mange ganger i løpet av sommeren, men det å slippe dem ute av syne gjør vondt – spesielt når en ser hvordan ulven har startet sine herjinger på Østlandet.

Jeg håper vi slipper gråbein og andre rovdyr her, men sånt vet man aldri. Jeg har snakket med flere, som sier at om vi får et liknende angrep, så er det kroken på døra. Det blir det her og.

Det er ikke verdt lidelsene til folk og dyr. Politikerne klarer ikke å bestemme seg for om de vil ha rovdyr eller beitedyr, og bidrar dermed til omfattende lidelser i skog og fjell, uten spor av anger eller ansvarsfølelse.

Så godt det hadde vært om man hadde visst at dyra var trygge. Så godt det hadde vært om jeg som bonde hadde blitt respektert på lik linje med andre nordmenn.

Og så godt det hadde vært om jeg kunne fått litt forutsigbarhet og ei lønn som de fleste andre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook