I dag slapp jeg sau til skogs, mens klumpen i magen vokser. Leste kommentarene til en artikkel om ulveskader på VG-nett, og kjente tårene presse på. Jeg er ikke mye verdt i manges øyne. Jeg er en klamp om foten for storsamfunnet. En lat dyremishandler, som gir faen i dyra mine. Ligger på sofaen og får subsidier og erstatning, i stedet for å gjete sau. Jeg er sauens verste fiende, faunakriminell, innavlet og lavpannet. Skuddpremie burde det vært på meg. Jeg er til og med til skade for dem som går på Nav, for de kunne fått mer i trygd om det ikke hadde vært for de jævla bøndene.

Jeg sitter og ser på dyra som beiter fredelig. Det er livet mitt, dette. Fra jeg var liten har jeg ønsket å bli bonde, og jeg fant glede og mening i det å være tett på dyr, jord og naturen ellers. Gleden har vært med meg, også etter at jeg ble bonde. Men stadig har jeg lurt på hvorfor vi holder ut år etter år, tross alle disse som helst skulle sett oss døde. Hvordan orker jeg å slippe sauene til skogs, når jeg er livredd for hva som skjer med dem?

Lettelsen når dyra er satt inn på høsten avløses fort av angsten for neste sommer. Hvordan holder jeg ut skjellsordene som hagler? Det er nok å være bonde, for ikke å snakke om sauebonde. De siste er verst, for de er i veien for rovdyra, spesielt ulven.