PYNT: «Kvinners spiseforstyrrelser og dårlig selvbilde skyldes ikke utelukkende at de blir fortalt at de skal se ut på en bestemt måte, men at de konstant bombarderes med bilder og symboler som sier at deres oppgave er å bli sett på», skriver Pettersen. Foto: Achmad Ibrahim / AP / NTB Scanpix
PYNT: «Kvinners spiseforstyrrelser og dårlig selvbilde skyldes ikke utelukkende at de blir fortalt at de skal se ut på en bestemt måte, men at de konstant bombarderes med bilder og symboler som sier at deres oppgave er å bli sett på», skriver Pettersen. Foto: Achmad Ibrahim / AP / NTB ScanpixVis mer

Det dekorative kjønn

I mediene skal kvinner ses, men ikke lyttes til. Det er på høy tid å oppdatere Vær varsom-plakaten.

Meninger

Den siste uken har man kunnet notere seg en ørliten seier i den ellers så håpløse kampen mot medienes klikksøkende utnytting av kvinnekroppen - nemlig Nettavisens lovnad om at de skal «ta vekk umotiverte sexbilder». Redaktør Gunnar Stavrum nevner Marta Breens mye delte bloggpost «Slik sviktet Nettavisen kvinner i 2013» som utløsende faktor for sin nye redaksjonelle linje, og sier til fagbladet Journalisten at «Opel bruker ikke lenger nakne damer på panseret for å selge biler. Men fortsatt så henger mediebransjen igjen i dette. Det finnes ingen måte å forsvare det på.» Det merkelige er at Stavrum ikke tenkte dette i utgangspunktet, altså før kritikken begynte å vokse i sosiale medier. Til alt overmål synes han nokså alene om denne erkjennelsen.

Som feminist og kvinne savner jeg en åpen debatt om hva det er som skjer rundt omkring i landets redaksjoner når man tar i bruk kvinnekroppen for å selge sine nyhetssaker om alt fra depresjon til varmegrader. For ikke å snakke om alle sakene som handler om kroppen i seg selv. Hvordan er det mulig at «fordi det selger» anses som gyldig journalistisk argumentasjon? Har den fjerde statsmakt kapitulert fullstendig for markedskreftene?

Kvinnens rolle i media er tilsynelatende først og fremst å være blikkfang. For ser man statistisk på kildebruken er minst to av tre menn. I sitt redaksjonelle regnskap for 2012 forteller VG at bare hver fjerde kilde var kvinne i nett- og papiravisen. Dette er normalen jevnt over, ifølge tall som Burson-Marsteller i starten av fjoråret hentet frem fra Retriever. Kvinner er altså underrepresentert i kildemateriell, men ser man på seksualiserte illustrasjonsbilder, er kvinner så godt som alene. Hvordan kan man fra redaksjonelt hold forklare skeivheten mellom kvinner som uttaler seg og kvinner som avbildes?

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Mediene skriver vår samtidshistorie. De skal speile samfunnet og informere oss alle som hva det er som foregår. Men om media er et speil, så er det et tivolispeil som får oss kvinner til å se ut som om vi utgjør halvparten av det vi faktisk gjør, eller tar av oss klærne.

I et ferskt intervju med NRK sa Islands tidligere president Vigdís Finnbogadóttir at det største problemet når det gjelder likestilling i dag er «en pekefinger som stadig minner unge kvinner på at de først og fremst er sexobjekter». Enhver med et halvt øye åpent i retning populærkulturen skjønner hva hun mener. Både journalister og redaktører har ansvar langt utover det å være markedskreftenes nikkedukker, og de burde være seg bevisst at de selv utgjør en vesentlig del av «pekefingeren».

I ukene opp mot 8. mars var skjellsordene som brukes for å beskrive deler av kvinnekroppen, brakt opp i medienes søkelys. Også her var det Marta Breen som førte an. Hennes kronikk om ord som hater kvinner klarte NRK å skvise hele fire debatter ut av. Felles for dem alle var motdebattantenes avfeiing av problemet. Breen prøvde å snakke om utseendepress, spisevegring, og det at unge jenter bruker mer tid på å sminke seg enn de bruker på lekse. Det siste ifølge en fersk doktorgrad fra Høgskolen i Lillehammer.

Fokuset ble generelt avfeid som egoistisk, navlebeskuende og uviktig. Selv kulturredaktøren i Manifest glimtet til med en kronikk om «feminismens overdrevne kroppsfokus».

Felles for samtlige debatter som kretset rundt Breens tekst var at ingen redaktører ble stilt til veggs. Dette selv om Breens analyse går ut på at fiendtligheten mot kvinnekroppen i stor grad er et resultat av kommersielle mediers fokus, tabloidavisene inkludert. I stedet for å snakke om medias ansvar, ble debatten som en sirkusforestilling hvor høydepunktet kom i form av NRKs Ole Torps åpenbare ubehag i det han ser inn i kamera og uttaler «flaggermus».

Jeg synes ikke at vi feminister er for opptatte av kropp, men vi kan kanskje ta selvkritikk på at vi ikke snakker nok om hva bruken av kvinner som dekorativt element innebærer på et holdningsmessig plan. Problemet er ikke først og fremst pornografisering eller skjønnhetspress i seg selv, men at en slik praksis låser kvinnen fast i en posisjon hvor hennes oppgave er å bli sett på. I så måte spiller det mindre rolle hvorvidt bildene som brukes viser mye hud eller speiler mer tilkneppede skjønnhetsidealer. Kvinnekroppen reduseres til et grafisk symbol som ikke kommuniserer annet enn sin egen overflate, og når dette kombineres med en utstrakt marginalisering av kvinner som meningsbærende stemmer, har vi å gjøre med en kultur som bruker kvinnen som dekorasjon ut fra en oppfatning om at det er dette hun egner seg best til.

Kvinners spiseforstyrrelser og dårlig selvbilde skyldes ikke utelukkende at de blir fortalt at de skal se ut på en bestemt måte, men at de konstant bombarderes med bilder og symboler som sier at deres oppgave er å bli sett på.

Kvinnekropp som illustrasjon «fordi det selger» er en lettvint løsning som selv veldig dårlige journalister kan spekulere seg frem til nokså kjapt - og det med redaktørenes aksept. Men hold deg fast: Gunnar Stavrum og Nettavisen har ikke merka noen nedgang i leserklikk etter at de slutta med «umotiverte sexbilder».

Det allerede nedfelt i Vær varsom-plakaten at media skal etterstrebe variasjon i kildene. I 2002 foreslo radiOrakel, ved daværende redaktør Marte Michelet, at Vær varsom-plakaten skulle oppdateres slik at det også oppfordres til varsomhet i bruk av kvinnen som illustrasjon. Det er på tide å hente forslaget frem igjen, i en lett omskrevet versjon:

1. Ta ansvar for kvinners selvbilde og helse.

2. Ta ansvar for samfunnets syn på seksuell vold. Ikke omtalt seksuelle overgrep som sex.

3. Ikke bruk avkledde kropper som vilkårlige illustrasjonsbilder.

4. Alle retusjerte bilder, også annonser, skal merkes.

Gunnar Stavrums åpenbaring om at det ikke er greit å illustrere en sak om flått med et bilde av en halvnaken dame i en eng, burde være helt åpenbar for ham selv og alle hans kolleger. Det faktum at det ikke er det, vitner om at det er på høy tid at det settes i gang tiltak for å få dette inn i den journalistiske ryggmargen. Vær varsom-plakaten er et naturlig sted å starte.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.