Det diplomatiske spillet om Iran

Amerikanerne er innstilt på å holde diplomatiet gående en tid til, enten fordi de er genuint innstilt på en politisk løsning eller for å bygge opp legitimitet for bruk av makt. Og alle vil unngå å bli sittende med svarteper, skriver NUPI-direktør Sverre Lodgaard.

I AUGUST 2005 skjøt opptrappingen av den iranske atomkonflikten fart. Da gikk forhandlingene med EU i stå. Mahmoud Ahmadinejad ble ny president i Iran, og folk med røtter i revolusjonsgarden kom til makta i Teheran. Siden har USA benyttet enhver anledning til å skjerpe konflikten. Amerikanernes hardkjør har preget de multilaterale organene i Wien og New York og redusert handlingsrommet i så vel store som små hovedsteder. De har vært godt hjulpet av den nye iranske presidenten. Mange har konstatert at hans provokatoriske utspill har spilt i hendene på haukene. Han har vært deres nyttige idiot. Men utviklingen kan også leses på en annen måte, med utgangspunkt i de samme verbale provokasjonene. Etter hvert er det blitt veldig mange av dem: Israel bør fjernes fra kartet. Holocaust må granskes på nytt - det sås tvil om jødeutryddelsen virkelig fant sted - og få spørsmål er så egnet til å hisse opp vestverdenen som dette. Kjernefysisk teknologi kan bli overført til andre land, så som Sudan. Helt utilskyndet har presidenten erklært at Iran nå arbeider med neste generasjons teknologi for anriking av uran (P-2), som lenge har vært et kritisk punkt i IAEAs kartlegging av atomprogrammet. Har iranerne et hemmelig program basert på P-2 teknologien, som vi vet at de fikk fra det illegale Khan-nettverket midt på 90-tallet, men som de hevder de ikke har anvendt fordi de hadde hendene fulle med å mestre første generasjons sentrifuger (P-1). Reaksjonene har ikke uteblitt: Aha, se det, var det ikke det vi mistenkte?Konklusjonen er uforbikommelig: Så langt fra å være nyttige idioter har iranerne bevisst trappet opp konflikten. Hvorfor har de gjort det? Hvorfor har de sett seg tjent med rask opptrapping?

Artikkelen fortsetter under annonsen

DEN FORRIGE PRESIDENTEN, den liberale Mohammed Khatami, prøvde å komme Vesten i møte, men uten å oppnå konsesjoner. For den mer fundamentalistiske Ahmadinejad var det nærliggende å slutte at en myk linje ikke ville føre fram. Kanskje var bedømmelsen også at konflikten med stor sannsynlighet vil ende i krig, og at Iran i så fall får ta smellen som best det kan. Men iranerne ønsker direkte samtaler med USA med sikte på en bred politisk løsning, og de har prøvd å finne det best mulige tidspunkt for å overbevise den truende supermakten om at samtaler er tingen. For noen uker siden var tidspunktet inne. Da var det klart at Sikkerhetsrådet neppe ville komme noen vei med sanksjonsspørsmålet, og slett ikke med noen resolusjon som kan legitimere et militært angrep. Europeiske land kan eventuelt iverksette sanksjoner utenom FN sammen med USA, som for lengst har innført økonomiske straffetiltak mot Iran. Men hva så? Europeiske sanksjoner vil ikke gjøre vei i vellinga, og nesten alle trinnene på opptrappingsstigen er passert. Da Frankrike, Tyskland og Storbritannia varslet en forbedring av sitt tilbud fra august i fjor - stadig under forutsetning av at Iran innstiller all anrikingsvirksomhet - kom Ahmadinejad dem i forkjøpet og advarte mot å tro at iranerne er unger som handler gull mot sukkertøy. Vi er snart framme ved spørsmålet om bruk av makt.

IRANERNE SNAKKER gjerne og mye om allehånde mottiltak de kan treffe hvis de blir angrepet. De kan puste til ilden i Iran og i Afghanistan, angripe Israel, og aktivisere store antall selvmordsbombere mot amerikanske og israelske verdier. De internasjonale terrornettverkene vil kjenne sin besøkelsestid, og 1,2 milliarder muslimer vil være på tå hev, mange med et sterkt følelsesmessig engasjement i konflikten. Lista kan lett forlenges. Men beslutningen om bruk eller ikke-bruk av makt fattes i Washington, og der er perspektivene andre. Amerika er i krig, Iran er den største enkelttrusselen mot amerikansk sikkerhet, og det som er verre enn bruk av makt er Iran utstyrt med atomvåpen. Amerikanerne er ikke i tvil om hvor Iran stevner. Handlekraft har vært denne administrasjonens varemerke. Nå kritiseres den imidlertid fra høyre, for å nøle. Det er kongressvalg til høsten, og det politiske markedet er av mange grunner nervøst. Bruk av makt er politisk risikosport av høyeste orden. Da er det kanskje best å vente? Men hvordan tråkker man vannet til valget er over?

DET ER på dette stadiet presset for direkte samtaler setter inn, både på amerikansk og europeiske hold. For en tid tilbake ga USA grønt lys for samtaler mellom den amerikanske ambassadøren i Bagdad og en iransk delegasjon. USA presiserte at slike samtaler bare skulle dreie seg om problemene i Irak, men for Iran var de uinteressante med mindre dagsordenen ble utvidet. Så ga Washington stoppordre. Ahmadinejads lange brev til sin religiøse motpart i det Hvite Hus ble heller ikke besvart: Det inneholdt ikke noe forslag, så derfor var det heller ikke noe å svare på. Det siste er at USA likevel vil sette seg til forhandlingsbordet sammen med de europeiske stormaktene hvis Iran innstiller all anrikings- og gjenvinningsaktivitet og lar det internasjonale atomenergibyrået få tilbake de vide inspeksjonsrettighetene byrået hadde før saka gikk til Sikkerhetsrådet. Iranerne har reagert som forventet. De vil ikke forhandle om retten til å anrike, men snakker gjerne om felles anliggender. Dermed er ikke det siste ordet sagt, for iranerne har truffet rett med tidsskjemaet sitt: Amerikanerne er innstilt på å holde diplomatiet gående en tid til, enten fordi de er genuint innstilt på en politisk løsning eller for å bygge opp legitimitet for bruk av makt. Og alle vil unngå å bli sittende med svarteper: Iran tok derfor godt imot Janvier Solana da han overleverte EUs siste tilbud, og har antydet en ny forhandlingsprosess med gi og ta. Samtidig fortsetter anrikingen.

IRAK-KRIGEN har vist at selv USA er avhengig av internasjonal støtte for så drastiske tiltak som bruk av makt. Nå bygger de opp en historikk som skal vise at alle andre muligheter har vært prøvd. Europeerne har forhandlet uten resultat, IAEA har inspisert uten å komme til klarhet, Sikkerhetsrådet behandler saken uten å enes om adekvate tiltak, og USA tilbyr forhandlinger på vilkår som Iran har sagt de aldri vil akseptere. At USA har bremset europeerne og i beste fall vært ambivalent til deres forhandlingslinje, og egentlig aldri ønsket at IAEA skulle få tid til å konkludere - konklusjonen kunne jo blitt bra for Iran - blir sikkert benektet. Det kan vise seg at europeerne har gitt amerikanerne en lissepasning som gjør at de til slutt skyter fra straffemerket. Det gjenstår to muligheter for en politisk løsning: Enten gjennom direkte samtaler eller ved at Iran til syvende og sist etterkommer de viktigste kravene som stilles til dem. Begge deler henger i en tynn tråd. Dialogen må imidlertid fortsette både med iranerne og amerikanerne for å overbevise dem om at en krig ikke vil ha noen vinnere, men mange tapere. Det er sjeldent tydelig i dette tilfellet.