Det dobbelte Norge

PAPIRLØSE: Behandlingen av Maria Amelie forteller at vi er et splittet land.

ARRESTERT FOR Å SENDES UT: Hvis det ikke er rom for fornuft og medmenneskelighet i enkeltsaker som Maria Amelies sak, har loven degenerert til regelrytteri. Det vitner om at noe er råttent, også i Norge, mener kronikkforfatteren.

Foto: Scanpix
ARRESTERT FOR Å SENDES UT: Hvis det ikke er rom for fornuft og medmenneskelighet i enkeltsaker som Maria Amelies sak, har loven degenerert til regelrytteri. Det vitner om at noe er råttent, også i Norge, mener kronikkforfatteren. Foto: ScanpixVis mer

Les også justisdepartementets debattinnlegg: - Hun må reise hjem.

«HVA TROR DU?» spurte Maria Amelie. Jeg traff henne noen ganger sist vinter. Hun viste meg manuskriptet til boka sin, og ba om råd for hvordan hun skulle gå fram med saken sin overfor utlendingsmyndighetene. Selv om jeg jobbet med asylsøkere fra Kaukasus-området til daglig, var hennes sak spesiell, og det var lite jeg kunne gjøre for henne utover å ønske henne lykke til. «Jeg er lei av å ikke eksistere,» sa hun, «jeg trenger en avklaring.»

Unge folk med pågangsmot og god vilje har en tendens til å tro at alt vil gå bra til sist. Vi lever tross alt i Norge. Her slipper vi å bøye hodet og være redde. Her blir alle hørt. På meg virket det som om Maria Amelie, trass i all sin intelligens og fantasi, ikke kunne forestille seg at hun skulle bli omringet av politimenn i mørket, dratt inn i en ventende bil, fengslet og deportert til Russland. Hun var jo en vanlig norsk jente!

Og hvorfor skulle hun tro noe annet? Hun hadde en fantastisk støtte i ryggen: I tillegg til kjæreste og venner, var det folk fra lokalmiljøet og skolen, studentgrupper og hele nettverket fra rockefestivalen hun jobbet for, organisasjoner, forlagsfolk og politikere. Heikki Holmås sitter på Stortinget for SV, og mener at Maria Amelie må få bli i Norge. Men samtidig sitter hans eget parti i regjeringen som nå har effektuert vedtaket mot henne. Saken viser en dobbelthet ved Norge, en skyggeside de fleste av oss sjelden ser.

Bak støtten, fornuften og godviljen, er det også en annen realitet, som er særlig synlig i utlendingsforvaltningen. Det er institusjonalisert mistenksomhet, firkantet regelstyring og usynliggjøring av mennesker. Sett på bakgrunn av hvordan saksbehandlingen og arrestasjonen artet seg, kan man lure på om Maria Amelie ble straffet, ikke bare fordi hun hadde brutt utlendingsloven, men fordi hun sto åpent fram og fortalte om livet på skyggesiden: Møtet med utlendingsforvaltningen, livet som papirløs.

Boka hennes og hennes (så langt) korte og hektiske karriere i offentligheten, har gitt henne en enestående rolle som varsler. Hun har gitt ansikt til papirløse innvandrere, en gruppe som ellers ikke kommer til orde, og som ikke nødvendigvis er så forbryterske som myndighetene vil at vi skal tro. Kanskje systemet følte seg utfordret av denne 25-åringen som nektet å holde kjeft?

Maria Amelie kommer fra Nord-Ossetia i det russiske Kaukasus. Familien flyktet fra Russland til Finland i 2000, og etter avslag der, kom de til Norge i 2003. Selv om de igjen fikk avslag, ble de i Norge. Dette er bakgrunnen for at myndighetene hevder Maria Amelie har brutt med utlendingsloven, men er det så enkelt?

Selv om utlendingsmyndighetene følger lovens bokstav i denne saken, er det vanskelig å se hvordan et barn som ble tatt med til Norge av sine foreldre, kan holdes ansvarlig for brudd på utlendingsloven på lik linje med voksne.

Angivelig ble det nylig fattet et nytt negativt vedtak i Utlendingsnemnda, men Maria Amelie ble pågrepet uten å ha fått tilbud om intervju eller informasjon om vedtaket. Politiets utlendingsenhet ville heller ikke gi informasjon om pågripelsen til hennes advokat. Vet vi om myndighetene har vurdert faren for at Maria Amelie kan bli deportert til urimelige vilkår i Russland? Det er ikke sikkert at personer fra Kaukasus, som forlot Russland som mindreårige uten bostedsregistrering, vil få tilgang til vanlige helse- og sosiale tjenester, for eksempel.

Maria Amelie har dessuten aldri fått anledning til å forklare sin sak for utlendingsmyndighetene, noe som er i strid med grunnleggende rettsprinsipper.

Selv om pågripelsen er etter lovens bokstav, er den uansett moralsk forkastelig. Maria Amelie forlot Russland da hun var barn, fordi hennes foreldre tok henne med seg. I løpet av de åtte åra hun har vært her har hun altså opparbeidet seg et enormt nettverk og på alle vis forsøkt å leve som en rettskaffen borger - bortsett fra i dette ene, at hun ble i Norge. Men her fulgte hun en tradisjon som har beriket vårt demokrati, sivil ulydighet mot lover som er urettferdige.

For hvis deportasjonen av Maria Amelie er i henhold til loven, bør loven endres.

Er ikke hennes innsats for å bli en del av det norske samfunnet verdt noe? Har ikke hennes mange norske støttespillere krav på å bli hørt? Hvem ville tape på å la henne bli?

Dette handler ikke om at Maria Amelie er en usedvanlig person (selv om hun åpenbart er det). Det skal være likhet for loven, og blant de papirløse finnes det flere som henne - personer som ble sendt hit som barn eller som ikke kan vende tilbake til hjemlandet, på tross av at de har fått avslag på sine asylsøknader.

Poenget er at hvis det ikke er rom for fornuft og medmenneskelighet i enkeltsaker som dette, har loven degenerert til regelrytteri. Politiaksjon mot en enslig kvinne i ly av mørket, tause myndigheter og handlinger uten ansikt: Er det et slikt Norge vi ønsker? Deportasjonen av en modig kvinne som har varslet samfunnet vårt om et ellers usynlig problem, de papirløses skjebne i Europa, vitner om at noe er råttent, også i Norge.

«Hva tror du?» spurte Maria Amelie. Jeg tror at alle de som har vært involvert i saken - fra politimennene som arresterte henne til justisministeren, som vi må anta ga grønt lys for aksjonen - bør tenke over hva som egentlig er rett og galt i denne saken, og hvilket ansvar de selv har for å sørge for at dette faktisk går bra til sist.

Reaksjonene på saken viser at denne saken vil ha betydning også for regjeringens ettermæle. Men det er ennå ikke for seint å gjøre om dette vedtaket, som strider både mot sunn fornuft, medmenneskelighet og prinsippet om retten til å bli hørt i sin egen sak.