FOLKETRYGDEN: Statsminister Erna Solberg skriver i dette innlegget om folketrygden, som i år er 50 år. Her møter hun pressen i anledning den årlige sommerpressekonferanse i hagen utenfor statsministerboligen. Foto: Bjørn Langsem
FOLKETRYGDEN: Statsminister Erna Solberg skriver i dette innlegget om folketrygden, som i år er 50 år. Her møter hun pressen i anledning den årlige sommerpressekonferanse i hagen utenfor statsministerboligen. Foto: Bjørn LangsemVis mer

Folketrygden:

Det dristige løftet

I år er det 50 år siden folketrygden ble innført. Skal den bestå de neste 50 årene, er vi avhengige av at den kontinuerlig reformeres.

Meninger

Folketrygden er grunnstammen i vår velferdsmodell. Det norske samfunnet ville sett veldig annerledes ut uten folketrygden. Mange stater er rike. Men ikke alle stater har en velferdsmodell som bidrar til å fordele rikdommen til hele befolkningen. Folketrygden omfordeler vår rikdom, og gjør de økonomiske forskjellene i Norge små. Samtidig er folketrygden det sikkerhetsnettet som skal til for at flest mulig deltar i arbeidslivet. På denne måten fremmer folketrygden økt sysselsetting samtidig som den gir trygghet gjennom omstillinger. Omstillingsviljen er høyere når den sosiale sikkerheten er på plass.

Da mine foreldres generasjon startet i arbeidslivet, eksisterte ikke folketrygden slik vi kjenner den i dag. Det var ikke sikkert de fikk noen alderspensjon, og de hadde ingen generell garanti om uføretrygd dersom noe skulle skje. Det forandret seg da folketrygden ble innført i 1967.

Folketrygden er endret en rekke ganger. Nye grupper er innlemmet, men de to grunnprinsippene i den norske velferdsmodellen ligger fast: De som ikke kan forsørge seg selv er garantert en økonomisk minstestandard. Samtidig er yrkesaktive sikret en inntekt og en pensjon som står i samsvar med levestandarden de har skaffet seg gjennom å delta i arbeidslivet. Økonomisk trygghet er en rettighet – ikke et ansvar for familie og slekt. Årlig mottar 2,25 millioner nordmenn stønader og ytelser fra folketrygden.

Folketrygden ble initiert av Venstre, videreutviklet av Arbeiderpartiet, fremmet av Bortens koalisjonsregjering som besto av H, Sp, KrF og V, og enstemmig innstilt av Stortingets sosialkomité. Alle partier viste felles vilje til å lande århundrets største sosialpolitiske reform. Og like viktig – de viste vilje til å påta seg de byrdene reformen krevde. Borten-regjeringen var klar på at reformen ville øke de sosiale utgiftene kraftig i mange år fremover og legge store forpliktelser på arbeids- og næringslivet. Men troen på at reformen ville svare til forventningene var sterk. Holdningen var at skjevheter kunne rettes opp underveis. Innføringen av folketrygden var ikke et sluttpunkt, men et startpunkt.

Reformen var utvilsomt et dristig løft. Folketrygden firedoblet pensjonsutgiftene over natten. Da folketrygden ble loset i havn i juni 1966, sto landet i en relativt krevende økonomisk situasjon, sett med dagens øyne. Riktignok økte produktiviteten i industrien, men prisstigningen var høy. Underskuddet på driftsbalansen overfor utlandet var nær 2 prosent av bruttonasjonalproduktet. I dag er den økonomiske situasjonen mye bedre, med et overskudd på driftsbalansen på nesten 5 prosent.

Generasjonen som innførte folketrygden hadde opplevd et okkupert Norge. De vokste opp i 30-årene da mange mistet gård, grunn og arbeid etter krakket i 1929. De hadde sett armod og uverdighet på nært hold. Bare 1 av 3 kvinner deltok i arbeidslivet. Ennå hadde ingen funnet olje langs norskekysten.

Sett i ettertid innfridde folketrygden langt på vei de sosiale forventningene. I dag er folketrygden vårt viktigste redskap for velferd og utjevning. Å koble ytelsene til lønn var en genistrek. Det bidro til at alle fikk en egeninteresse i å delta i arbeidslivet. Når staten garanterer for borgernes livsopphold bidrar det også til et høyt tillitsnivå mellom innbyggerne og myndighetene. Slik sett er folketrygden en viktig politisk stabilisator i vårt demokrati.

Hva med de økonomiske forventningene? Ble de innfridd? Gjennom 50 år har folketrygdens utgifter steget raskere enn folketrygdens inntektsgrunnlag. Prognosene fra 60-tallet fremstår i dag som ønsketenkning. Ingen forutså at fødselskullene snart skulle synke dramatisk. Alt i 1972 ble utgiftene til uførepensjon 1 milliard kroner høyere enn beregnet da folketrygden ble innført. Andelen uføre i befolkningen fortsatte å skyte i været frem til årtusenskiftet, men synes å ha stabilisert seg etter det. I 1980 var alderspensjonsutgiftene over fire milliarder høyere enn beregnet. Pensjonsutgiftene fortsatte å øke i takt med en aldrende befolkning. En rekke nye trygder er etter hvert tatt inn i folketrygden. Ingen er tatt ut.

Folketrygden innførte en allmenn pensjonsordning for en generasjon som gikk ut i arbeidslivet da de ble konfirmert, og før maskinene tok det tyngste slitet. Mange forlot arbeidslivet på grunn av fysisk slitasje. I dag er det andre årsaker til at vi slutter å jobbe. Psykiske lidelser utgjør over 1/3 av nye uføretilfeller.

Skal folketrygden bestå de neste 50 årene er vi avhengige av at den kontinuerlig reformeres. Velferdsstatens bæreevne er avhengig av en god balanse mellom de som bærer folketrygdens utgifter, og de som mottar folketrygdens ytelser. – Jeg tror ikke mennesket blir lykkeligere av å avlastes alt ansvar, sa statsminister Per Borten i 1967. Det minner oss om at vi må finne det riktige skjæringspunktet mellom ansvaret velferdssamfunnet tar for oss, og ansvaret vi tar for oss selv.

Flere har tatt til orde for bedre ytelser, for eksempel at foreldrepenger bør være uavhengig av opptjente rettigheter i arbeidslivet. Det er ikke vanskelig å se gode argumenter for de ulike ønskene. Men endringer i folketrygden bør skje innenfor folketrygdens bærende prinsipp – at sysselsetting både er en forutsetning for, og et resultat av, folketrygdens eksistens. Erfaringer fra andre land i Europa viser hvor smertefullt det kan bli om endringer i velferdsordningene utsettes i det lengste. Vi må alltid være åpne for at dagens ordninger må kunne endres når det er behov for det.

Norge er et godt land å leve i. Slik vil vi også det skal være for våre barn og barnebarn. I debatten om folketrygden kom Lars Korvald (KrF) med en viktig påminnelse til oss alle: "Det er vår felles innsats gjennom økt produksjon som vil muliggjøre trygden i fremtiden. Uten en slik produksjonsvekst vil det hele svikte." Å ruste den enkelte til å delta i arbeidslivet er derfor den beste forsikringen for å bevare folketrygden i årene fremover.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook