Høyreekstremistene er på vei inn i europeiske nasjonalforsamlinger. Tilhengere av Gyllen Daggry demonstrerte i Aten for få dager siden. Foto: Reuters / NTB Scanpix
Høyreekstremistene er på vei inn i europeiske nasjonalforsamlinger. Tilhengere av Gyllen Daggry demonstrerte i Aten for få dager siden. Foto: Reuters / NTB ScanpixVis mer

Det ekstreme høyre

Den nye høyreekstremismen pynter seg med liberale klær for å få aksept. Det er en maskerade.

I FLERE HUNDRE ÅR var antisemittismen en permanent faktor i europeisk kultur og politikk. Først som religiøs markør («det var jødene som drepte Jesus»). Deretter som kvasivitenskapelig rasebiologi og politisk sammensvergelse. I all hemmelighet arbeidet jøder i en verdensomspennende konspirasjon for å utslette nordiske folkeslag, var påstanden. Denne absurde forestillingen var en kjerneverdi i nazismen og i deler av fascismen.

I DAG ER IKKE antisemittismen noe nyttig redskap for ytre høyre. Skepsis eller hat til jøder er på ingen måte utryddet i Europa, og slett ikke i muslimske land. Men slike holdninger er innpakket eller kamuflert på ulikt vis, ikke sjelden som antisionisme. Holocaust gjorde at åpen antisemittisme ikke lenger er mobiliserende i Europa. Derfor er vi nå vitne til en fornyelse av høyreekstremismens ideologi og propaganda.

OVER STORE DELER av Europa har kreftene på ytre høyre fløy framgang. Mest synlig og ekstremt i Hellas og i Ungarn. Men i alle europeiske land ulmer det i gamle glør. Ytre høyre er for tida et verksted hvor det eksperimenteres med fornyelse av ideologi og organisering. Forsøkene er ikke koordinert, og de har ulik form og radikalitet. De spenner fra en nokså forsiktig og demokratisk høyrepopulisme (type FrP) til personer og grupper med et klart høyreekstremistisk program (f.eks. Fjordman og bloggfellesskapet Gates of Vienna).

Imellom finnes høyreradikale aktører i en flytende mellomposisjon (type le Pens Front National). Anders Behring Breivik er retningens terroristiske ytterpunkt.

REKONSTRUKSJONEN av ytre høyre handler om å skaffe politisk handlingsrom, skriver professor Bernt Hagtvet i boka «Høyreekstremisme. Ideer og bevegelser i Europa». Da må alle assosiasjoner til arven fra nazismen brytes. Derfor vokser det fram en stuerein og «tolerant» høyreekstremisme som har blinket ut «den europeiske kulturen» som sin fremste identitetsmarkør. Spørsmålet er hva denne kulturforståelsen bygger på, og hvor dypt den stikker. Er en modul i høyreekstremismen (jødehatet) bare byttet ut med en ny (multikulturalismen)?

DEN SENTRALE IDEEN i dette ekstreme, politiske universet er faren fra den muslimske innvandringen. Framstillingen er ofte tvetydig. Dels hevdes det at moderne og liberale ideer med røtter i opplysningstida må forsvares mot muslimsk ensretting og åndelig mørke. Da hender det at likestilling av kvinner og homofile brukes som argument mot den truende islamismen.

Men det er aldri langt til de andre som står på mer tradisjonell grunn. Hos disse høyreekstremistene er den «kulturmarxistiske» og «multikulturalistiske» eliten hovedfienden, herunder alle feminister. Disse har sammensverget seg med ledere i muslimske land for å ødelegge vestlige verdier gjennom masseinnvandring. De mest ytterliggående mener Europa allerede er i en krigstilstand som følge av dette. Løsningen er å fjerne muslimene fra Europa.

DET ER HER ALT liberalt ferniss blir flenset bort. Bruken av liberale begreper og ideer er bare opportunistiske omtolkninger og kamuflasje. Ekstremistene vil ha borgerkrig og ender opp med en autoritær stat som bruker voldsmetoder mot store deler av befolkningen. Ytrings- og religionsfrihet har ikke lenger noen naturlig plass i denne «vestlige» sivilisasjonen.

SLIK TRANSPORTERER dagens høyreekstremister seg selv tilbake til retningens historiske hovedkurs: det autoritære, antidemokratiske og en elitisme som bygger på et skarpt skille mellom de gode (en selv) og de som er så onde eller ubrukelige at de ikke fortjener respekt eller rettigheter. At dette marineres i store ord om egen gruppe, bør ikke lure noen.

YTRE HØYRE BESTÅR av flere retninger, og de skal ikke skjæres over en kam. Det er selvsagt legitimt å være for en restriktiv innvandringspolitikk og tilhenger av verdier som oppfattes som spesielt norske.

Samtidig er det viktig at høyresiden vokter sine egne grenseoverganger. Den beste måten er å praktisere liberale verdier slik de opprinnelig var ment: Som universelle og derfor gjeldende for alle mennesker og grupper.