VENSTREEKSTREMISME: Da Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) nådde sitt høydepunkt i 1978, hadde partiet 3400 medlemmer. Her er Sigurd Allern og Pål Steigan foran partiets helter i 1975: Marx (t.v), Engels, Lenin, Stalin og Mao.  Foto: Tor Gulliksrud/Dagbladet.
VENSTREEKSTREMISME: Da Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) nådde sitt høydepunkt i 1978, hadde partiet 3400 medlemmer. Her er Sigurd Allern og Pål Steigan foran partiets helter i 1975: Marx (t.v), Engels, Lenin, Stalin og Mao. Foto: Tor Gulliksrud/Dagbladet.Vis mer

Det ekstreme venstre

Deler av norsk venstreside har potensial for ekstremisme. Heldigvis sover denne tradisjonen, skriver John O. Egeland.

DEN NORSKE venstreekstremismen som politisk kraft er død. Noen rester overlever i marginalpartiet Rødt og i SVs ytterste utkanter, men ellers er det bare spredte sekter igjen av det som en gang var en vital, autoritær og brutal bevegelse. Kjernen i nyere norsk venstreekstremisme har vært ml-bevegelsen. Da Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) nådde sitt høydepunkt i 1978, hadde partiet 3400 medlemmer. Det høres kanskje ikke mye ut, men AKP var et kaderparti der medlemmene var en skolert og aktivistisk politisk elite. Om vi tar med Rød Ungdom og studentorganisasjonen stiger antall organiserte ml-ere til ca. 6000. Totalt var ca. 20.000 mennesker organisert i ml-bevegelsen i dens levetid. I tillegg kom tusenvis av uorganiserte sympatisører. Da AKP ble avviklet i 2007, var det ca. 400 medlemmer tilbake.

POLITISK EKSTREMISME er ikke et nøyaktig begrep. Ofte brukes det nokså fritt som merkelapp på avvikende meninger. Noen mener radikale meninger i seg selv er en form for ekstremisme, men dette er et sidespor. Så lenge de politiske ideene respekterer menneskerettighetene, de demokratiske spillereglene og rettsstatens prinsipper, faller de utenfor enhver rimelig definisjon av ekstremisme.

Ekte ekstremisme kjennetegnes ved at disse grensene overskrides. Mønsteret er alltid det samme: Ideologisk ensretting og vilje til vold, terror og bruk av trusler. Dette gjelder for ekstremisme fra alle himmelretninger, også de religiøse. Politikkens ytterkanter har viktige berøringsflater.

DEN TONEANGIVENDE norske venstreekstremismen fulgte Sovjets, og deretter Kinas fotspor. Den forsvarte (eller «forsto») Moskva-prosessene, aksepterte Sovjets angrep på Finland (1939) og på Ungarn (1956), hyllet Kinas kulturrevolusjon og Pol Pots folkemord i Kambodsja. Målet var proletariatets diktatur. I ml-bevegelsen var den interne ensrettingen total og nådeløs. Politiske avvik ble konsekvent forstått som forræderi og svik. Viljen til vold var til stede som en politisk hovedtese («væpnet revolusjon»), begrunnet i en samfunnsanalyse som ble betegnet som lovmessig. Når tida var inne, var også terror og trusler aksepterte virkemidler. De siste åra var preget av krigsforberedelser, ut fra en tro på at Sovjets invasjon av Norge var nært forestående. Forskjellen mellom politikk og paranoia ble utvisket.

DET NORSKE VENSTRE utviklet aldri noen terrorstrategi, og mange tidligere ml-ere er i dag stolte over det. Men som den tidligere ml-eren Bjørn Westlie sa det på et seminar om venstreekstremismen i forrige uke: «Volden forble på papiret. Er det en dyd man kan kle seg i?»

DET VAR I HVERT fall ikke mangelen på voldelige ideer som gjorde at vi ikke fikk rød terror på norsk jord. Flere forklaringer er lansert, og de henger nok sammen. Den viktigste var kanskje at forbildet Kina ikke støttet denne type terror. Den andre var at AKP virkelig trodde på den såkalte masselinja, dvs. at det var mulig å vinne den norske arbeiderklasen. Terror ville satt en brå stopper for den drømmen. Det hadde også betydning at den norske staten (herunder politiet) var forsiktig med slå ned på, eller undertrykke, ml-bevegelsen. Vi fikk aldri gatekamper som skapte martyrer.

VENSTREEKSTREMISMEN synes nå å være tatt av vinden. Som organisert, politisk formasjon finnes den knapt. Men hvor er det blitt av ideene og erfaringene? På det nevnte seminaret (arrangert av Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati, UiO) pekte historieprofessor Øystein Sørensen på at ekstremismen har et sympatiserende omland som ikke er borte. Dette kan være personer som ikke aksepterer voldshandlinger, men som kan forstå hvorfor andre gjør det. Derfor finnes en viss aksept for vold og brutalitet i det godes tjeneste. Under ligger gjerne en forestilling om venstresidens fundamentale godhet, som i neste omgang slår ut i en vilje til å forstå og bortforklare ekstremisme og vold. Forholdet til ulike typer frigjøringsbevegelser er eksempler på dette.

BARE DEN SOM jevnlig ser spøkelser på høylys dag, frykter en voldelig, norsk venstreekstremisme. Samtidig er ml-bevegelsens historie et eksempel på at en velorganisert, ekstrem gruppe kan skape et betydelig sympatiserende omland. For tida er det ytterliggående politiske islamister som prøver seg på denne metoden. Årvåkenhet mot alle former for ekstremisme er en permanent oppgave.