Da jeg for litt over en måned siden kom på trykk med kronikken «En ?trygdesnylters? bekjennelser» i Dagbladet var det med visshet om at jeg risikerte å bli årets offerlam på norske samfunnskommentatorers, av mer og mindre offisiell arts, påskebord. NAV-støtte er et betent tema. Svært mange har langt sterkere meninger om hvordan skattepengene deres bør forvaltes, enn om hvordan de skal disponere nettoinntekten sin. Jeg hadde dessuten forsøkt å gjøre teksten så upersonlig som mulig, siden det ikke var min egen situasjon jeg ønsket å ta opp, noe jeg visste ga rom for potensielle misforståelser. Målet mitt var å rette søkelyset mot noe jeg ser på som et økende samfunnsproblem, nemlig den fraværende drivkraften og motivasjonen hos en større gruppe unge mennesker.

Reaksjonene lot ikke vente på seg, og det ble raskt tydelig at det var mange som ikke hadde skjønt hva jeg ønsket å si. Kommentarfeltet under nettutgaven av kronikken flommet over av tilbakemeldinger, det overveldende flertallet av en entydig negativ art. Flere politikere og sågar NAV-direktøren ble i ulike medier sitert på at de var «provoserte», og før lang tid var gått kom Erna Solberg med sitt utspill om 70 kroner dagen for late snyltepettere uten arbeidslyst. Stortingsrepresentant Geir Pollestad fra det tidligere så edruelige Senterpartiet ville ha meg etterforsket og påtalt for trygdesvindel, og her i avisen skrev bankmann Kjetil Staalesen en meget innsiktsfull kronikk der han utviste stor kunnskap og forståelse rundt min personlige situasjon, en mesterlig bragd med tanke på hvor lite jeg hadde skrevet om nettopp denne.