(Dagbladet): - Dere har tatt fra Oslo-publikummet en unik sjanse til å bli utfordret ved å være politisk korrekte og fargeblinde, skriver Shabana Rehman Gaarder (40) på sin egen blogg.
Kritikken er rettet mot Oslo Nye Teater og deres oppsetning av komedien «Hvem har æren?». Stykket er skrevet av den syriske forfatteren Ibrahim Amir, og tar for seg temaer som æresdrap og sosial kontroll.
- Oslo Nye Teater har tatt noen kunstneriske valg, og har plassert teddybjørner der det egentlig burde vært drager. Dermed er stykket blitt tannløst og ufarlig, sier Rehman Gaarder til Dagbladet.
I forestillingen har en tvangsgiftet datter vært utro og stukket av med elskeren. Nå krangler mennene om hvem som bør skyte henne for å gjenopprette familiens ære.
Ingen av rollene spilles av skuespillere med minoritetsbakgrunn, og selv om Rehman Gaarder omtaler det som et komisk grep at det bare er hvite nordmenn som spiller alle rollene, er hun kritisk til de kunstneriske valgene.
Svart skokrem
Hun mener Oslo Nye Teater har laget en rasebevisst oppsetning i frykt for å støte.
- Det eneste denne komedien mangler slik den er satt opp nå, er svart skokrem. Da ville de klart å få dette til å bli noe mer enn slapstick, men heller politisk satire med snert av selvironi, mener Rehman Gaarder.
- Teatret sier selv at ved å rollebesette bare hvite menn, vil stykket være fargeblindt. Det er jo det motsatte som har skjedd. Nå blir det faktisk veldig tydelig at det er den hvite rasen som er satt opp som buffer for å ikke peke på noen andre, sier hun.
Hun ville heller sett Zahid Ali, Abubakar Hussain eller Assad Siddique spille menn som vil ta livet av kvinner for ærens skyld, enn Terje Strømdahl, som har rollen som faren i oppsetningen.
- Det ville vist publikummet, også de som måtte sitte med fremmedfrykt, at vi har et potent, levende multietnisk norsk kunst- og kulturmiljø i dette landet, som kan vise vei og være mannlige forbilder for dem som ikke aksepterer dette kvinnesynet, sier Rehman Gaarder.
Sexistisk språkbruk
Stykket har også sexistisk og kvinnenhatende språkbruk, og Rehman Gaarder mener publikum fort vil miste tellingen over hvor mange ganger ord som rævfitte, hore og ludder faller fra scenen.
Hun mener frigjøring fra æresvold aldri vil skje om man utelater og pakker inn presis kritikk mot dem som har dette kvinnesynet. Men mener manuset til den syriske dramatikeren treffer.
At Oslo-teatre setter opp stykker skrevet av ikke-vestlige forfattere, omtaler hun som fantastisk. Hun anbefaler forestillingen, men mener publikum blir snytt for et stykke som kunne hatt enda sterkere gjennomslagskraft.
- Særlig med det debattklimaet vi ser i dag, hvor menn med minoritetsbakgrunn selv tar et oppgjør med æresvolden, sier hun.
- Alle skal kjenne seg igjen
Kim Bjarke, teatersjef ved Oslo Nye Teater, sier grunnen til at de valgte bare å bruke etnisk norske skuespillere, var at alle skulle kunne kjenne seg igjen i det som skjer på scenen. Det handlet også om at temaene ikke skulle knyttes opp til et bestemt miljø.
- Den kvinneforaktende æreskulturen vi kritiserer, finner sted i mange ulike miljøer og parallelsamfunn. De som lever med den, og er offer for den, har bakgrunn fra forskjellige land. Hadde vi hatt sju pakistanske skuespillere i stedet, ville andre kunne sagt at «dette er et pakistansk problem», istedet for å se at det gjelder for flere miljøer, sier Bjarke til Dagbladet.
- Vi tror det vil gjøre det enklere for så mange som mulig å kjenne seg igjen, uansett om du er fra Iran, Irak, Pakistan, Balkan eller andre land, forklarer han.
Han legger til at før premieren, ble forestillingen vist for 200 unge muslimer med innvandrerbakgrunn.
- At det var etnisk norske skuespillere på scenen, forhindret dem ikke i å kjenne seg igjen, sier Bjarke.
Avviser frykt for å støte
Han avviser Rehman Gaarders påstand om at de ikke har våget å ta opp et reelt problem, i frykt for å støte.
- Jeg er ikke redd for å støte noen, og vi har sannelig ikke gjort valgene våre for å være politisk korrekte. Jeg er kritisk både til kristendom og islam, og bruker gjerne skuespillere som ikke er hvite, sier Bjarke.
Han deler synspunktet om at måten samfunnet er satt sammen på, med mennesker med ulik bakgrunn, bør gjenspeiles bedre på teaterscenen og i filmer.
- En refleksjon jeg har gjort meg på bakgrunn av denne debatten, er om vi kunne hatt sju skuespillere fra sju vidt forskjellige land. Da ville man kunne si at denne familien ikke finnes, og dermed tenkt at det er fordi dette kunne vært hvor som helst, sier Bjarke.
- Så her kommer jeg Shabana i møte, og sier at jo, kanskje vi kunne gjort det på den måten, sier han.
Forstår ikke
Rehman Gaarder forstår ikke Bjarkes argumentasjon om at alle kan kjenne seg igjen, og ikke bare peke på et bestemt miljø, dersom det er etnisk norske skuespillere.
- Dette er et typisk eksempel på hvordan velmenthet slår fullstendig feil ut. Skal man overføre denne logikken på hans egen rollebesetning blir det jo til at vi skal tenke «typisk nordmenn». Alle vet at æresvolden ikke er typisk nordmenn. Hovedproblemet er også holdningen til fargede skuespillere. Hvorfor er fargede skuespillere plutselig redusert til etniske fjes, og ikke sin profesjon? Mens hvite skuespillere representerer allmennheten. Var det ikke dette emneknaggen #OscarSoWhite også handlet om, spør hun.
