«Det eneste jeg vet noe om, er litteratur. Og nå er det for sent å snu»

Ny dokumentar om Stig Sæterbakken.

NY FILM: I fjor på disse tider lagde poeten Terje Dragseth den 20 minutter lange dokumentaren «Ikke noe av dette handler om meg», bygd på opptak gjort med Stig Sæterbakken det siste året han levde. I går hadde den 56 minutter lange «Forfatteren — Sauermugg blir til» av Morten Hovland premiere. Foto: Jeanette Landfall
NY FILM: I fjor på disse tider lagde poeten Terje Dragseth den 20 minutter lange dokumentaren «Ikke noe av dette handler om meg», bygd på opptak gjort med Stig Sæterbakken det siste året han levde. I går hadde den 56 minutter lange «Forfatteren — Sauermugg blir til» av Morten Hovland premiere. Foto: Jeanette LandfallVis mer

LILLEHAMMER-NOTATER: Tilværelsen er full av tilfeldigheter. Hvis ikke filmskaperen, manusforfatteren og regissøren Morten Hovland hadde vært nabo med Stig Sæterbakken (1966-2012) i Anders Sandvigs gate i 1998, ville ikke filmen «Forfatteren — Sauermugg blir til», blitt noe av. I går hadde den premiere under Norsk Litteraturfestival. Sæterbakken betrodde Hovland at han ville skrive en roman i løpet av en uke.

For en idé, tenkte Hovland. Er det mulig? Hva med å filme hele prosessen? Forfatteren i arbeid. Han sådde tanken hos Sæterbakken, og forfatteren sa ja. I en uke bodde de to sammen. Kona til Sæterbakken, Elisabeth, og de to småjentene, reiste vekk. Sæterbakken skrev, Hovland filmet, som en flue på veggen. Riktignok en flue med betydelig estetisk sans.

Stig Sæterbakkens skygge hviler fortsatt over Norsk Litteraturfestival. Med vemod passerer man graven hans på byens kirkegård. Han satte sitt sterke preg på festivalen som kunstnerisk ansvarlig 2006-2008. Han hadde store ambisjoner og rik fantasi. Da han inviterte historikeren David Irving til å snakke om «sannhet», vakte det sterke reaksjoner. Sæterbakken trakk seg. Han skrev romaner i stedet, og var i stadig kunstnerisk vekst som forfatter da han i januar i fjor tok sitt eget liv. Ikke lenge før hadde han spurt Hovland hvordan det gikk med filmen. Hovland måtte innrømme at den lå på is. Han begynte å lete, men fant ikke kassettene med de 30 timene filmopptak han hadde gjort 14 år tidligere. Han visste bare at han hadde gjemt dem et «lurt sted». Så fant han dem, bak noen bøker hjemme i bokhylla. I en bitteliten eske. Sammen med redigereren Skafti Gudmundsson kortet han materialet ned til 56 minutter. Et unikt portrett av en kompromissløs forfatters arbeid med en forunderlig bok.

Bildene viser dikteren i arbeid, og vi hører ham forklare hva han vil med denne boka. Han vil gjenspeile en kaotisk indre verden, denne flimrende, «vanvittige tankeflommen» som ikke lar seg stanse, «det sorte hullet som tiltrekker seg alt dette her og spyr det ut igjen». Han drømmer om en av/på-knapp, om å koble inn stillheten. Samtidig: «Lykksaligheten ved å skrive. Følelsen av å være alene. Helt alene.»

På filmen er det nesten som om vi fornemmer hvordan tankene strømmer ut gjennom fingrene og inn i PC-en. Innimellom leser han Donald-blader for å koble ut, gleder seg over en kattunge som åpner øynene for første gang, tar armhevninger, ønsker familien velkommen tilbake. Vi ser jobbingen med manus etterpå, alt dette ukommentert, uten noen programleder, bare rett på, gjennom kameraøyet.

Filmen er svært vellykket. Konsentrert. Ikke noe utenomprat, ingen oppdatering, ikke noe om det som skjedde før eller seinere. Bare denne romanen, som blir til foran våre øyne. Sauermugg. Aforistiske setninger. «Det eneste jeg vet noe om, er litteratur. Og nå er det for sent å snu.» Drømmen om å nå fram. Ønsket om å berøre. «En tåre fra en leser er mer verdt enn hundre gode anmeldelser.»