Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Det eneste rette ord

«Vi synes å mangle språk for både det apokalyptiske og det politiske, for både kaos og undergang og for forutsetningenefor struktur og orden.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er en følelse som er like sterk som frykten, usikkerheten og avmakten etter terroristangrepet 11. september - og det er følelsen av savn. Savnet av et språk. Et språk som både forklarer og trøster, som peker på handlingsalternativer og konsekvenser. Hvordan skal vi omtale de verdier som vi har mistet, og forstå de verdier som er satt på spill? Hvordan skal vi ta inn over oss både den overvåking og kontroll våre tidligere åpne samfunn nå vil oppleve, og den militære gjengjeldelsen som også rammer uskyldige?

Vi synes å mangle språk for både det apokalyptiske og det politiske, for både kaos og undergang og for forutsetningene for struktur og orden. Eller så har vi glemt det. Når vi ser tilbake på begivenhetene, slik de har utfoldet seg og blitt kommentert og omtalt døgnet rundt de siste seks ukene, slår det i hvert fall meg at vi på tre punkter har mangler i språk og forestillingsevne: For det første når det gjelder å kunne forholde seg til de virkelig destruktive krefter som kan slippes løs blant oss. Her har vi forholdt oss til den dramatiserte destruksjon i film og TV, med så høy billedkvalitet at det blir flytende overganger mellom fakta og fiksjon. For det andre synes vi å være blitt så innpodet med en type relativisert toleranse at vi ikke lenger tydelig ser grensene mellom vårt verdisett og andres. For det tredje har det alminnelige politiske språk forfalt til et konkret snakk hvor bare noen få makter å formidle grunnleggende politiske prinsipper, standpunkter og konsekvenser.

Mange har pekt på at retorikk, kommentarer og bilder har vært sterkt preget av vår felles verden av fiksjon, først og fremst fra film og TV. Men få, om noen, har forsøkt å formidle andre bilder og andre forestillinger, eller i det minste sagt at vi må kvitte oss med de overfladiske forestillingene vi bærer med oss. Bruce Willis kommer ikke i neste nyhetssending. Virkeligheten i den totale katastrofen er noe annet enn spesialeffektene fra «Independence Day» og «Die Hard II».

Da bombingen av Afghanistan begynte, var ingenting lært, og igjen fikk vi steiner for brød. Igjen dukker bilder fra den trivielle underholdningsverden opp. CNN og Fox skiftet sin nyhetslogo til «America Strikes Back» med direkte assosiasjon til Lucas-filmen «The Empire Strikes Back». Men i filmen er det hightech-imperiet som taper mot de tapre partisanene. Skulle det vært litterær mening med uttrykket «America Strikes Back», måtte hightech vært på rettferdighetens side. Hvorfor har noen snudd bildet på hodet? Populærkulturen øker igjen vårt anstøt og forvirrer oss enda en gang - det er ikke bare at Bruce Willis ikke kommer. Darth Vader er på vår side.

Går mediemogulene i svime, eller vet de ikke bedre? Trenges vi alle inn i en situasjon hvor vi på TV-alderens sedvanlige vis tvinger virkeligheten inn i uvirkelighetens dramaturgi, eller har vi ikke bedre språk?

Inntrykket forsterkes, og det støter vår anstendighet, når pausebildene viser redningsmannskapene i tonesatt slow motion. Også i Norge, og her var det en del av programmet.

Taushet er forståelig. Det vi skal ta inn over oss, sprenger mer enn fysiske ting, det er en allerede skjør verdensorden som glipper rundt oss.

George Bushs retorikk griper på sin side tilbake til den komprimerte og kompromissløse folkeligheten i westernsjangeren. Med rette føler mange av oss en blanding av indignasjon og oppgitthet over det som er en henvendelse til oss alle. Det som inntil nå har gjort det mulig å møte sjargongen med en viss overbærenhet, er at vi har akseptert den underliggende moralske indignasjonen, tanken om at en ubeskrivelig urett er blitt begått og at en grunnleggende balanse må gjenopprettes. Når den nå fortsetter på sjette uke, uten korreksjon og fornyelse, er det ikke bare smakløst, det er ikke effektivt.

Inntil nå er det den underliggende styrken i de ekte følelsene, de ekte heltene, vanlige mennesker, politifolk og brannmenn, som nesten ordløst har båret våre forestillinger, uavhengig av retorikk. Men vi kan ikke være tilfredse med det. For da har vi latt en sjanse gå fra oss til å virkelig å forstå hva World Trade Center betyr for oss, som symbol, verdi og virkelighet, og de konsekvensene anslaget derfor får for oss, som enkeltmennesker og som stater.

World Trade Center sto som symbol på den vestlige verdens velstand. Angrepet og ødeleggelsen sprer frykt og avmakt og rammer sentrum av vår virkelighetsoppfatning. I tillegg var det et ufattelig blodbad som sprer frykt i seg selv, en frykt som forsterkes hver gang vi går på arbeid i et høyhus eller foretar en flyreise. Angrepet er altså også rettet mot sentrum av det moderne, urbane liv.

Jeg tror det er noen enkle ting vi må gripe fatt i, blant annet dette: Det som hendte den 11. september er enestående. Vi må vedkjenne oss WTC som symbol på noe som det er utålelig for oss å miste. Sagt på enkleste måte, er det umistelige et samfunn hvor vi nesten overvåkingsfritt beveger oss uten frykt innenfor det som er vår eget. Det dreier seg om menneskerettigheter i hverdagen.

Det vil ikke si at vi slutter å lete etter motiver eller å forstå terrorens årsaker og historiske paralleller. Vi vil forsøke å fatte det som skjedde i lys av motiver. Vi kan peke på palestinernes sak, vi kan peke på verdens fattigdom. Og i disse dagene spør vi oss selv om ett drept barn i Afghanistan er en for høy pris å kreve som gjengjeldelse.

Og likevel: I en viss forstand er dette irrelevant i forhold til det enestående som skjedde da de kaprede flyene med ren og kald vilje ble styrt inn i bygningene i New York og Washington. Enhver relativisering vil, slik jeg ser det, føre til at vi alle blir et mål for enhver som måtte mene at de har et godt motiv for å ta oss. Hvis vi ikke ser på angrepet på World Trade Center som enestående, kan vi selvsagt ikke skjønne den desperate nødvendigheten av det militære angrepet mot Taliban. Slik sett døde de uskyldige i Afghanistan sammen med de uskyldige i USA den 11. september.

Vi trenger et politisk språk for å beskrive USAs militære reaksjon på angrepet på WTC og Pentagon. Politikkens språk skal både forklare de verdier og prinsipper vi lever etter i hver enkelt stat, og forhold statene imellom. Hva disse verdiene betyr for oss og hvordan vi beskytter og forsvarer dem. Sentrale verdier i Vest-Europa og Nord-Amerika er knyttet til den demokratiske styreformen og sivilrettslige friheter. Våre stater er garantister for at hver enkelt av oss kan utøve disse rettighetene.

Skal staten være vår rettighetsgarantist, må vi ikke bare kunne bevege oss i fred for hjemlige forbrytere, men også for terrorister som gjemmer seg på andre staters territorium. Og helt uavhengig av hvilke motiver de måtte ha for å angripe oss.

Bare et nøkternt og kjølig språk kan beskrive og forklare denne realiteten. Norge trenger det like meget som USA, for også vi kan rammes. Og vi kan ikke stille oss likegyldig til den svikten i kommunikasjon, og mangelen på adekvate ord og bilder, som vi nå opplever.

Etter min mening er angrepet mot Afghanistan uunngåelig akkurat nå. Men vi må fortsette å lete etter språk, bilder og begreper som avklarer og belyser reelle konsekvenser og reelle handlingsalternativer. Og de virkelige kostnadene ved dem. Vi kan ikke være avhengige av et tilfeldig populærspråk som forankring for våre forestillinger og vår forståelse. Vi trenger statsmenn som kan forklare at det aldri er risikofritt å forsvare våre grunnleggende politiske rettigheter.

Det er ingen sikker vei ut av den krisen som er oppstått. Uansett hvordan det går, vil vi i Vesten få mer kontroll og politi. Uansett vil raseriet mot USA og Vesten vokse.

I 1907 skrev Joseph Conrad boken «The Secret Agent» hvor han beskriver et attentat mot observatoriet i Greenwich. Han forklarer hvorfor dette attentatet er effektivt: Det er nettopp fordi det rammer sentrum og symbolet for det tiden anså som sin viktigste verdi, nemlig vitenskap og lærdom. Ifølge Conrad går både den geografiske og den intellektuelle nullmeridianen gjennom Greenwich. Kjenner vi oss igjen?

Hele Norges coronakart