Meningsmålingene har fått sin dose velfortjent tyn de siste åra. Et forvarsel på hvordan de kan villede oss fikk vi allerede i 2015, da Toryene uventet fikk flertall i det britiske parlamentet.

Det førte til at David Cameron fikk fortsette som statsminister, uten å måtte beholde LibDems som koalisjonspartner, noe som igjen førte til avstemningen om britenes EU-medlemskap. Og det var da den virkelige kritikken tok til. I forkant av avstemningen var ikke målingene i stand til å forutsi motstanden mot EU-medlemskap, og «Brexit» ble et faktum.

Det fikk enkelte til å frykte at de igjen ville feile da amerikanerne skulle velge president. Og det gjorde de. Få kunne forutsi at Donald Trump skulle stikke av med seieren i det amerikanske presidentvalget kun basert på de meningsmålingene som forelå, men det gjorde han som kjent.

Erfaringene fra 2015 og 2016 bidro til mange usikre sjeler på valgdagen denne uka. Ikke bare hadde målingene vært helt jevne til siste slutt, men kunne vi i det hele tatt stole på dem?

Heldigvis kunne vi det. Meningsmålingskunsten er enda ikke død. I hvert fall ikke her hjemme. Som varslet ble det helt jevnt, og de store utslagene fra de siste målingene uteble.