Det enkle er ofte usmakelig

Noen må betale for de lave prisene til REMA 1000

REMA 1000 har for tiden en reklamekampanje som kretser rundt følgende slagord: «Vi gjør det vi må for å holde prisene nede!» På én av reklamene er dette slagordet trykket på den ene halvdelen av plakaten, mens den andre halvdelen viser en spiseklar kylling pakket i plast. Etiketten forteller oss at dette er en «Hel, grillet kylling» av typen «Solvinge».

Det er ingen overraskelse at REMA 1000 gjør det de må for å holde prisene nede; de bruker brorparten av sitt markedsføringsbudsjett for å fremkalle nettopp denne assosiasjonen i folk. I utgangspunktet høres det ganske sympatisk ut. En butikk med lave priser er jo en butikk som ikke gjør stygge innhugg i lommebøkene våre. REMA 1000 er liksom på vår side. Men er alt så vel? Hva må REMA 1000 egentlig gjøre for å holde prisene nede? Mer konkret, hva må de gjøre med kyllingen på reklameplakaten for å kunne tilby den til kr. 29,90?

I en årrekke har REMA 1000 brukt firmaet Norsk Kylling som eneleverandør av fjørfeprodukter, og det er kylling fra denne leverandøren som går under merkenavnet «Solvinge». I løpet av sin relativt korte levetid har Norsk Kylling vært innblandet i en rekke kontroverser. Adresseavisa skrev i fjor høst om Norsk Kylling under overskriften «12 år med konflikter», og nevnte at firmaet hadde opptrådt flere hundre ganger i avisens spalter. Fjørfefirmaet har vært innblandet i mange ulike tvister; det dreier seg blant annet om konsesjonsspørsmål, arbeidsforhold, støy, forurensning, og ikke minst, dyrevern. Firmaets uvilje mot å føye seg etter myndighetenes krav nådde en foreløpig topp tidligere i år, da NRK kjørte et innslag om bedøvelsesmetodene ved firmaets slakteanlegg. Det viste seg at et uvisst antall kyllinger ved anlegget ikke ble bedøvet på behørig vis og dermed ble skåldet levende. Det ble anslått at så mye som 100 000 dyr kunne lide denne skjebnen årlig. Mattilsynet hadde gjentatte ganger påpekt at dette var en uakseptabel praksis, og hadde sågar gitt dagbøter til firmaet over noen tid. Norsk Kylling nektet å bøye seg.

Hva hadde REMA 1000 å si til dette? Jo, innkjøpsdirektør Martin Klafstad sa til NRK at dette dreide seg om en «faglig konflikt mellom Mattilsynet og Norsk Kylling». Er det noe slik man kaller «samfunnsansvar»?

Norsk Kylling har siden gått bort fra den omstridte praksisen, formodentlig på grunn av den lite lønnsomme medieoppmerksomheten. REMA 1000 hadde da uttalt at leverandørene hadde å rette seg etter Mattilsynets påbud. Det slår meg imidlertid som mistenkelig at REMA 1000 ikke tok affære på et tidligere tidspunkt. Vi snakker tross alt om en leverandør som hadde gjentatte nyhetsoppslag, rettssaker, påbud og bøter bak seg. I løpet av tolv år med konflikter syntes ikke REMA 1000 videre interessert i hva Norsk Kylling foretok seg, så lenge leverandøren bidro til å «holde prisene nede». REMA 1000s engasjement ser først ut til å ha blitt vekket da riksdekkende fjernsyn kom på besøk, med sine kameraer, mikrofoner, og plagsomme spørsmål.

Så kan man spørre: Nå som levende kyllinger ikke lenger skåldes levende for at REMA 1000 skal holde prisene nede, hva er så problemet? Svaret er enkelt: Skålding av levende dyr er bare en særdeles usmakelig utvekst på et produksjonssystem som systematisk mishandler dyr. Saken med Norsk Kylling er bare et symptom - toppen av et isfjell.

Siden 1960-tallet har kyllingoppdrett i Norge beveget seg i retning av industriell drift, slik den også har i resten av den vestlige verden. Grunnprinsippet i slik produksjon er å nedprioritere dyrevelferd til fordel for en mest mulig kostnadseffektiv omdannelse av fôr til kjøtt. Kyllingen reduseres til mekanismen gjennom hvilken denne prosessen foregår: den blir en simpel fôr-omformer.

Kyllinger er sosiale dyr. I mindre intensive omgivelser vil høna for eksempel lage reir av halm og strå, som hun plasserer på et beskyttet sted. Her legger hun egg som hun ruger på i opptil 21 dager. Etter klekking vil kyllingkullet, som normalt består av mellom syv og tolv unger, holde seg nær høna i mellom seks til ti uker. Høna lærer blant annet ungene å finne mat. Deretter søker høna tilbake til hønseflokken, en sosial enhet som også kyllingene opptas i etter en tid.

REKLAMEN: «Vi gjør det vi kan for å holde prisene nede», heter det i REMA 1000s reklamekampanje. Kristian Bjørkdahl synes butikkkjedene burde la hensynet til dyr veie tyngre enn hensynet til lave priser. Foto: Steinar Buholm/ Dagbladet
REKLAMEN: «Vi gjør det vi kan for å holde prisene nede», heter det i REMA 1000s reklamekampanje. Kristian Bjørkdahl synes butikkkjedene burde la hensynet til dyr veie tyngre enn hensynet til lave priser. Foto: Steinar Buholm/ Dagbladet Vis mer

I det industrielle kyllingoppdrettet gjøres det vold mot alle disse - tør vi kalle dem naturlige? - betingelsene for et brukbart kyllingliv. Her får hønene verken bygge reir eller ruge. Isteden modnes kyllingene i rugemaskiner. Døgngamle sendes de til kyllingkjøttprodusenten, hvor de plasseres i svære kyllinghaller - ofte tusenvis i hver hall. Til å begynne med har de relativt god plass, men etter hvert som de vokser til dekkes hele gulvet av kyllinger. Mot slutten av levetiden er bevegelsesfriheten nærmest ikke-eksisterende. Dagslys slipper ikke inn, og kyllingene har ikke tilgang til utearealer. Voksne individer finnes ikke.

I et slikt system har produsenten nær sagt ingen kontakt med dyrene. Fôring skjer automatisk, via et datastyrt system som fordeler vann og fôr til små trau som er utplassert over hele hallen. Kyllingene har konstant tilgang til fôr. Og fordi moderne broilerkyllinger er avlet frem for abnorm appetitt, spiser kyllingene nær sagt hele tiden. Spisingen stimuleres ytterligere av kunstig lys, og derfor holder produsenten hallen opplyst så lenge loven tillater; mer lys betyr mer effektiv omdannelse av fôr til kjøtt, og derfor må kyllingenes nattesøvn nedprioriteres. På denne måten kan kyllingene vokse seg størst mulig på kortest mulig tid, slik at man tjener mest mulig penger på dem. Dette fører til ekstrem slitasje på kyllingenes hjerte og skjelett. Hjertesvikt, halthet og diverse andre lidelser er derfor ikke uvanlig. Hadde disse kyllingene hadde fått leve lenger, ville de høyst sannsynlig dødd av årsaker som stammer fra måten de oppdrettes på.Etter en drøy måned er det korte kyllinglivet over. Innsamlingen av kyllingene foregår med en robot med fangarmer som plukker kyllingene opp fra gulvet og putter dem i en beholder. Deretter kjøres de til slakt, hvor kyllingene i verste fall skåldes levende, i beste fall gasses og halshugges. Og - vips! - så har man en hel, grillet kylling til 29,90!

Hvor mye ansvar må REMA 1000 bære for at kyllingoppdrett foregår på denne måten? Kanskje ikke så mye. Det kan se ut som det ikke er REMA 1000, men snarere produsentene, som gjør det de må «for å holde prisene nede». Det er likevel REMA 1000 som står som sisteledd i denne prosessen. Det er REMA 1000 som presser sine leverandører på pris, for å kunne tilby et så billig produkt som mulig til sine kunder. Og det er REMA 1000 som lar være å fremme krav om dyrevern overfor produsenter, og som knapt rører en finger for å tilby alternative produkter overfor forbrukeren.Det er i ingenting galt med å holde prisene nede, så lenge det betyr at man senker nattetemperaturen, skriver ut på begge sider av arket, og så videre. Men REMA 1000 og lignende dagligvarekjeder går så mye lenger. De holder prisene nede på dyrenes bekostning. For REMA 1000 er det inhumane ofte det beste.

Det enkle er ofte usmakelig