NY BOK: «Øynene i ørkenen» består av essays, reiseskildringer og over 200 bilder og handler blant annet om vår moderne overvåkningskultur. Den er også en jakt på mulige fristeder. Opplevelser i den amerikanske ørkenen står sentralt. Foto: John Erik Riley
NY BOK: «Øynene i ørkenen» består av essays, reiseskildringer og over 200 bilder og handler blant annet om vår moderne overvåkningskultur. Den er også en jakt på mulige fristeder. Opplevelser i den amerikanske ørkenen står sentralt. Foto: John Erik RileyVis mer

Essay:

Det ensomme blikket

Vi overvåker venner og kjente, både frivillig og ufrivillig. Finnes det noen fotografiske fristeder i billedflommen?

Åpner jeg fotoalbumet på min egen telefon, vil programvaren meddele at det ligger 3.108 bilder lagret på enheten. Noen av disse er riktignok kopier av samme fotografi, og enkelte er skjermdumper anvendt ved forskjellige anledninger, men de aller fleste av bildene i albumet er tatt av meg ved forskjellige anledninger. På Instagram har jeg lagt ut 1.802 bilder; på Flickr er antallet 2.951. Sammen utgjør disse bare en brøkdel av antallet som ligger lagret på harddisker hjemme.

Poenget med oppramsingen er ikke å blottstille mine egne vaner, men snarere å understreke et trekk ved samtidskulturen.

Blar jeg raskt i katalogen på telefonen finner jeg alt fra bilder av kaker til blinkskudd fra ferieturer. Det er likevel ikke dette – muligheten for å samle store mengder med bilder på et lite sted – som utgjør den største revolusjonen i fotografiets historie de siste tiåra, selv om endringen er interessant i seg selv. Viktigere er nok hvordan bildene blir tatt, det vil si: hvordan apparatene vi bruker er utformet og hvilke konsekvenser det får for hva bilder betyr.

FOTO: John Erik Riley
FOTO: John Erik Riley Vis mer

«Add to your story», oppfordrer Facebook messenger, helt øverst i appen jeg av og til bruker. Setningen er i imperativ, og synes å formidle to ting. Det ene er at min historie – your story – er å finne der, i appen, at den først og fremst utformes ved hjelp av appens teknikker; min historie er et resultat av hva jeg legger til og trekker fra. Det andre er at historien utformes skal utformes mens den utspiller seg. Det forventes at man legger til noe om det som skjer her og nå (eller det som skjedde for kort tid siden).

Ved siden av oppfordringen om å utvide historien min er det en rad med små avatarer som alle er startknappene til andres historier. Åpner jeg dem etter tur, får jeg se bilder og videoer av alt fra drikkevarer til hunder som leker. Kusina mi danser alene på kjøkkenet, en kvinne jeg bare har møtt én gang ligger i senga og glaner ut i luften. Med noen få trykk og sveip er jeg inne i intimsonen til mennesker som befinner seg på helt andre steder.

På den ene siden er vi vitne til en radikal demokratisering av uttrykksmulighetene. Men teknologien har også en rekke bieffekter, som jeg i boka «Øynene i ørkenen» samler under sekkebetegnelsen «den panoptiske mentaliteten».

Vi ser mer enn noen gang før, får med oss utallige små og større detaljer i våre medmenneskers liv. Dermed opptrer vi også som frivillige og ufrivillige overvåkere. Enhetene de fleste bærer i lommene oppfordrer til denne dreiningen. Før var kameraet et lagringsredskap, men nå er det knyttet direkte til nettverkene; det er et kringkastingsverktøy. Dette endrer vår fornemmelse av tid og avstand, og dermed hva vi oppfatter som vesentlig til enhver tid.

I «Øynene i ørkenen» skriver jeg om en rekke fenomener som er ment å belyse det jeg beskriver her.

Jeg intervjuer en prisbelønt forfatter som ble overvåket i et par tiår, mistenkt for å være terrorist. Jeg snakker med venner og slektninger som har spionert på sine nærmeste. Som postmoderne agenter har de tatt i bruk teknologien Silicon Valley-utopistene har gjort til allemannseie. Jeg skildrer hvordan responsmanien som programvaren oppfordrer til – og som i utgangspunktet er nokså ufarlig – har beredt grunnen for en dystopisk verden preget av falske nyheter, polarisering, m.m.

FOTO: John Erik Riley
FOTO: John Erik Riley Vis mer

Disse undersøkelsene er først og fremst ment som bidrag til en samtidsdiagnose. Men jeg er vel så interessert i hva hvert individ kan gjøre for å gjenerobre sin egen historie – på måter som ikke dekkes av de juridiske og journalistiske feltene. GDPR er et viktig bidrag til personvernet; journalistikk om trollfabrikker og Cambridge Analytica-skandalen bidrar til en økt bevissthet om hvordan mekanismene i nettverkene kan brukes til å utøve innflytelse på massene.

FOTO: John Erik Riley
FOTO: John Erik Riley Vis mer

Like fullt er jeg overbevist om at vi har behov for et selvforsvar på individnivå. «We are what we pretend to be,» skriver Kurt Vonnegut i romanen Mother Night. Sagt på en annen måte: Vi blir de fortellingene vi deltar i og støtter opp under, frivillig og ufrivillig. I en verden som består av tusenvis av øyne som ser – der lillebror alltid ser meg, og jeg har lett for å få øye på mine brødre og søstre – kan det virke som om det viktigste i verden er det å bli anerkjent av andre, det å få respons.

«Øynene i ørkenen» er et forsøk på å løfte fram og utforske tanke- og synsmåter som kan stå som alternativer til dagens overvåkningskultur og responsmani. En sentral del av dette arbeidet må bli viljen hos hver enkelt til å trekke seg tilbake og stole på sitt eget idiosynkratiske blikk. Eller mer presist: stole på at ens eget blikk er minst like mangefasettert og dynamisk som nettkulturen antas å være, at enkeltmennesket er i stand til å se verden på ny.

Selv finner jeg inspirasjon i kameraet jeg ofte bærer med meg: det digitale, men også nettverksløse fotoapparatet. Når jeg anvender det, skjer det som regel i ensomhet; bildene krever ofte en god del bearbeiding og kan ikke lastes opp umiddelbart. Dermed blir kameraet noe annet enn et redskap for overvåkning. I stedet er det et redskap for tenkning og introspeksjon. Det brukes til å studere verden, oppdage nye sider ved den, granske og fortolke den.

En slik endring i fokus – eller: dette byttet av optikk – bør ikke oppfattes som noe selvopptatt eller navlebeskuende, men snarere som en oppfordring. De store selskapene forsyner seg nå av våre fortellingene. Ikke har de blitt våre fotoalbum og våre dagbøker, men de bruker våre behov for fortellinger til å styrke sin egen posisjon. Motstanden mot denne rovdriften av privatsfæren kan være å dyrke det amatørmessige og særegne, vende det individuelle blikket mot alt som ikke passer inn i billedflommen.

Problemstillingen dreier seg mindre om «digital detox» og mer om hvilken historier man deltar i, på mikro- og makroplan. Hvem er jeg når jeg ikke blir sett, kan man spørre seg (slik jeg gjorde da jeg vandret rundt i ørkenen). Hvem kan jeg – potensielt sett – bli, når jeg velger å iaktta omgivelsene i ensomhet? Løft kameraet uten å tenke på hva andre mener, juster innstillingene, fokus, lukkertid, blender. Hva ser du da? Hvilke fortellinger er du med på å skape?