Vi leser om dumpete og skadete katter. Etterlatte katter. Kattemor som går langs veien med sine små bak. Katt i plastpose funnet i søpla. Liten kattunge pipende i grøfta.

Det er som om sakene bare flyr forbi. Ingenting fester seg. Få bryr seg. En gang oppsto sitatet «det bryr jeg meg katta om». Det er en grunn til at utsagnet oppsto.

Katten har en lang historie bak i tid. Den hadde opprinnelig bare en eneste oppgave; fange mus på gårdene. Slik er det ikke lenger. Katten har vi mennesker utviklet til å bli enormt menneskekjær og avhengig av oss.

Er det myten om at katten klarer seg selv som fortsatt lever? Den fanger jo mus. Den elsker friheten. Er uavhengig. Den jevne mann og kvinne får ikke med seg hvilke lidelser katter går igjennom når de ikke finner hjem. Dumpete og bortkomne katter florerer, men helst i lukkete grupper på sosiale medier som har medlemmer som er litt ekstra opptatt av katt.

Historiene er mange og vonde. Veldig mange. Og de er hjerteskjærende. Katteorganisasjoner popper opp over hele landet. Og det av en grunn.

Strengt tatt er det ikke dyrekjære privatpersoner som skal rydde opp etter ansvarsløse katteeiere. Ansvarsløse i den forstand at eier verken kastrerer eller chipper katten. Dette er et økende samfunnsproblem, der kommuner og myndighetene forventer at ildsjelene skal rykke ut. Innsatsen gjøres på fritida uten noen form for støtte eller betaling. Det drives av folk i full jobb, på kveldstid og i helger. De reiser ut med chipleser i håp om at akkurat den katten hører til hos noen som er glad i katten sin, slik at de blir gjenforent. Som regel er det ingenting å lese av.