Tuftebarten:

Det er altfor mange komikere i avisspaltene

Satire har blitt polariseringens glidemiddel.

2002: Harald Eia og Bård Tufte Johansen før sending av «Åpen Post» i januar 2002. Samme år ble Eia invitert til en debatt på Chateau Neuf, «Lettvint eller nyttig? – humor som virkemiddel i samfunnsdebatten». Han takket nei. Foto: Ørn Borgen / NRK Scanpix
2002: Harald Eia og Bård Tufte Johansen før sending av «Åpen Post» i januar 2002. Samme år ble Eia invitert til en debatt på Chateau Neuf, «Lettvint eller nyttig? – humor som virkemiddel i samfunnsdebatten». Han takket nei. Foto: Ørn Borgen / NRK ScanpixVis mer
Meninger

Den eldste e-posten i innboksen min er fra 2002 og kommer fra Harald Eia. Jeg hadde invitert ham på debatten «Lettvint eller nyttig? – humor som virkemiddel i samfunnsdebatten» på Chateau Neuf.

Spaltist

Tuftebarten .

Anonymt twitter-fenomen, som boltrer seg i langtekst hos Dagbladet. Har blant annet spådd at Rosenborg rykker ned i Adecco-ligaen og at Donald Trump får Nobels Fredspris i 2017.

Harald Eia takket høflig nei, og han hadde mange gode grunner til å avslå. Blant annet skrev han: «Jeg må innrømme at jeg hadde problemer med å skjønne hva denne debatten skulle dreie seg om.» Vi kom begge godt ut av det. Jeg hadde fått en e-post av selveste Harald Eia, og han hadde sluppet å delta i en flau studentdebatt om «humor som virkemiddel i samfunnsdebatten».

Men helt siden den e-posten har spørsmålet debatten stilte forfulgt meg. Året etter fikk Magnus Marsdal spalteplass med et angrep på Lille-lørdag som «nyliberalismens glidemiddel». Saken var plutselig snudd på hodet. Humor var ikke bare avskrevet som et virkemiddel i en god samfunnsdebatt, det var blitt til det motsatte. Uforpliktende ironi ødela den politiske samtalen med emosjonell distanse. Unge mennesker som egentlig burde ha engasjert seg, satt og humret inn i sin egen navle mens Jens delprivatiserte Statoil.

Så gikk det noen år og sosiale medier demokratiserte humoren. Twitter ble en lekeplass der alle kunne teste sine egne og andres grenser. Det ble veldig morsomt, helt til terroristen Anders Behring Breivik drepte 69 mennesker på Utøya. Over natta la alle bånd på seg.

I 2015 angrep terroristene igjen, og denne gangen var det en satireredaksjon i Frankrike. Nå var stemningen annerledes. Satiren var en frihetsgudinne vi måtte beskytte med våre liv. Hvis ikke Thomas Knarvik fikk obskøne apekarikaturer på trykk var vårt vestlige tankesett truet.

Plutselig var det duket for satirebonanza. Og plutselig ble det «humor som virkemiddel i samfunnsdebatten» på Chateau Neuf likevel, da Bård Tufte Johansen inviterte komikereliten til krenkemaraton. Det skulle krenkes en ring om vestlige verdier. Det ble satt opp satireredaksjoner i alle aviser, og NRKs Satiriks fikk et eget toetasjes bygg på Marienlyst der tre skift jobbet på spreng med satire hele døgnet.

Jeg nøt godt av høykonjunkturen selv, og har siden 2015 fått betalt for å skrive ukentlig satire i Dagbladet og Nieuhetene. Brukt humor som virkemiddel i samfunnsdebatten. Men hele tiden har spørsmålet fra 2002 ligget der i bakgrunnen: har det egentlig noe for seg?

Siden Harald Eia ikke gadd å svare, skal jeg forsøke å gjøre det selv. Nå har jeg tross alt litt mer erfaring. Jeg har landet på et foreløpig nei. Jeg tror satire har veldig lite for seg i dagens politiske klima. Det betyr ikke at man ikke skal drive med det. Men det betyr bare at det ikke virker. For tiden.

La meg utdype: det finnes ei tid og et sted for alt. Også satire. Under kommunisttida i Øst-Europa, kanskje. Og under det selvgode 1990-tallet her i Norge. Oppoversparkende satirikere rokket ved det etablerte og brukte lisenspenger på disse lisensfinansierte tjenester.

Men vi er ikke lenger i det selvgode 1990-tallet. Vi befinner oss midt i en dyp, politisk krise som kjennetegnes av mistillit til hverandre, mistillit til eksperter, mistillit til Miljøpartiet de Grønne og mistillit til Sylvi Listhaug. Og det er her satiren vi elsker å bedrive, gjør oss en bjørnetjeneste.

Hva er det satiren gjør? Jo, den synliggjør logiske brister. Henger keiserens nye klær opp til tørk. Karikerer motparten. Karikerer motpartens velgere. Får de som tar referansene til å føle seg inkludert. Får de som ikke tar referansen til å føle seg ekskludert.

Noen ganger er det nettopp det som trengs. Men når folk sitter i hvert sitt ekkokammer og bruker like-knappen til å bekrefte egne fordommer, blir satiren tannløs. Den virker til og med mot sin hensikt. Den har blitt polariseringens glidemiddel.

I ettertid var det kanskje på sin plass at noen helte litt kaldt vann på Bård og Harald på starten av 2000-tallet. Fordi det de gjorde var så bra rent humormessig, ble man fristet til å genierklære dem også som samfunnsdebattanter. Akkurat der og da føltes det som om det at tusenvis av mannlige studenter gikk rundt og snakket åndssvak målform, var et slags gjennombrudd for mangfoldssamfunnet. Men det var det jo ikke.

Det samme kan sies om satiren anno 2019. Den har blitt flermedial og har fått sin egen kanalstrategi. Feeden er full av Stephen Colbert-monologer og Saturday Night Live-sketsjer. Internasjonale satire-sider som The Onion og Daily Mash overtas av store mediekonsern for millionbeløp. Men satiren greier ikke annet enn å grave skyttergravene dypere i et håpløst polarisert samfunn på randen av autoritært styre og økologisk kollaps. Det er kanskje derfor Natt & Dag nominerte norske satirikere til Årets Verste Stemme i år. En velfortjent nominasjon. Jeg sier tusen takk.

Det verste med norske satirikere er at vi tror vi forandrer verden med humor. Men satiren blir ikke bedre av at vi later som om den er viktig. Det er altfor mange komikere i avisspaltene. Komikernes podkaster har altfor mange lyttere. Det siste denne verden trenger nå, er humor som virkemiddel i samfunnsdebatten. Skal man forandre verden, må man organisere seg, stille til valg eller lenke seg til borerigger.

Eivind Trædal er kanskje det beste eksempelet. Eivind Trædal forandrer verden. Ikke fordi han skriver spydige humortweets og innleder eviglange Facebook-debatter med sine meningsmotstandere. Hadde han gjort mindre av det, hadde han kunnet forandre verden mer. Men Eivind Trædal forandrer verden fordi han er med på å bygge et politisk alternativ i Norges største by.

For å oppsummere: satiren virker ikke lenger. Men det betyr ikke at jeg har tenkt å slutte. Det finnes nemlig en bitte liten nisje der det fortsatt har noe for seg å sparke oppover med tekst og bilde. Tankesmiene. Vi må aldri slutte å drite ut tankesmiene. De kombinerer kommunistregimenes meningstyranni og oppblåstheten til Kjell Magne Bondeviks verdikommisjon. Tankesmiene trenger tyn. De må eies på internett. Vi må lage Civita-memes og krenkende Agenda-gifs.

Så lenge det finnes tankesmier i Norge skal satiren flyte i tykke strømmer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.