05.05.2017,  Gardemoen
Siv Jensen taler på Frp´s landsmøte.
Foto: Tomm W. Christiansen / Dagbladet
05.05.2017, Gardemoen Siv Jensen taler på Frp´s landsmøte. Foto: Tomm W. Christiansen / DagbladetVis mer

Det er alvorlig at et regjeringsparti vil skvise ut konkurrenter ved å endre loven

Umusikalsk fra Frp.

Kommentar

Dagens politiske klima, kombinert med en sperregrense på fire prosent, gjør at små partier, som KrF og Venstre, havner i mektige vippeposisjoner. Det frustrerer Fremskrittspartiet, som på helgens landsmøte vedtok å heve sperregrensen, opp fra dagens fire prosent.

Hvor høyt får vi ikke svar på, men tidligere har partiet foreslått seks prosent, mens FpU noen år tilbake tok til orde for en grense på fem prosent.

Få i Fremskrittspartiet legger skjul på opplevelsen av at samarbeidspartiene har uforholdsmessig mye makt i forhandlinger med regjeringen.

For eksempel mener stortingsrepresentant Helge André Njåstad at Venstre og KrF har vetorett. Carl I. Hagen tar litt hardere i, og karakteriserer samarbeidspartiene som «vinglepartiene, utgiftspartiene og de uansvarlige partiene som bare krever». Knapt et år etter forhandlingene i Nydalen i 2013 var Mayzar Keshvari så lei at han kalte KrF «et lite tulleparti».

Strengest i flokken er Christian Tybring-Gjedde, som for en drøy måned siden skrev at «Vingle-Venstre hører hjemme på sidelinjen i norsk politikk. Ikke i regjering og aller helst langt unna Stortinget».

Dersom sperregrensen heves, kan Tybring-Gjeddes drøm gå i oppfyllelse. Hvis vi går ut ifra at gjennomsnittet fra nasjonale meningsmålinger i 2017 holder seg til valget i september, ville både SV og Venstre falt under en sperregrense på fem prosent, mens KrF hadde reddet skinnet i januar og mars.

Fremskrittspartiets frustrasjon kan forstås. Det er ikke helt urimelig å hevde at KrF og Venstre har uforholdsmessig mye makt over politikken som føres i dag. Hvis sperregrensen økes, kan man argumentere for at eventuell makt på vippen være mer i tråd med mandatfordelingen.

Men, FrP bør ikke få fred fra seriøs og god motstand i KrF og Venstre ved at valgtekniske endringer plukker dem ut fra partifloraen. Snarere tvert om: Det er ganske alvorlig at et regjeringsparti vil skvise ut konkurrenter ved å endre valglovgivningen.

Det er ingen tvil om at Fremskrittspartiet vil tjene på en slik endring i valgordningen. Det samme vil de andre store partiene. Små partier er tjent med et proporsjonalt system, der selv bittesmå partier kan vinne et mandat. Store partier er tjent med sperregrenser og styringstillegg.

Men, hvis vi later som Frp kom med innspillet i en kontekst der partiet ikke så åpenbart har en egeninteresse av å endre spillereglene, har kritikken av sperregrensa noe for seg. For eksempel argumenterer fiskeriminister Per Sandberg for at forslaget kan øke oppslutningen om demokratiet. Hvis folk opplever at små partier har mer makt enn mandatfordelingen i Stortinget skal tilsi, kan systemet miste legitimitet.

Videre går det også an å argumentere for at færre partier gjør det lettere for velgerne å straffe politikere som ikke følger opp, ettersom skylden enklere kan fordeles.

Motargumentene bør likevel tilegnes mer vekt. Iblant er små partier med makt på vippen prisen vi betaler for bred representasjon av interesser på Stortinget. Det er et sunnhetstegn at et stort mangfold av partier og interesser representeres på toppnivå, med alt som følger av offentlig debatt og gransking av påstander og politiske forslag.

Og selv om det er mulig å hevde at de små partiene i visse situasjoner har mer makt enn størrelsen skulle tilsi, har de store partiene mulighet til å finne flertall uten de små. Men det vil de ikke. Der små partier har makt er når det er uenighet i det større flertallet. Det gjør det mulig å finne kompromiss når det ellers ville vært fastlåst. Det er en styrke ved det politiske systemet vårt.

Det er imidlertid ingen prinsipielt vektige argumenter som favoriserer en sperregrense på fire, fem eller seks prosent. Men, generelt kan vi hevde at sperregrensen bør være så lav at den ikke avviser signaler fra store velgergrupper.

Dersom Venstre, KrF og SV havner under en mulig grense på fem prosent, vil stemmer fra nesten en halv million nordmenn mangle proporsjonal representasjon på Stortinget.

Det er langt fra formildende tall når vi skal tolke Frps forslag. Det er imidlertid et godt argument for å beholde dagens grense på fire prosent.