VOLDELIG TEATER: - Vold treffer deg i mellomgulvet, ikke i hodet, sier Ryan Gosling til Dagbladet. I Goslings regidebut, «Lost River», viser det fraflyttede Detroit seg å romme en nattklubb der vold og lemlestelse fra scenen fungerer som underholdning. Foto: Scanpix / Afp Photo / Bertrand Langlois.
VOLDELIG TEATER: - Vold treffer deg i mellomgulvet, ikke i hodet, sier Ryan Gosling til Dagbladet. I Goslings regidebut, «Lost River», viser det fraflyttede Detroit seg å romme en nattklubb der vold og lemlestelse fra scenen fungerer som underholdning. Foto: Scanpix / Afp Photo / Bertrand Langlois.Vis mer

- Det er bare flott

Ryan Gosling møtte Dagbladet dagen etter at filmen hans ble møtt med buing i Cannes.

CANNES (Dagbladet): Det var lang kø og knuffing mellom de oppmøtte da «Lost River», skuespiller Ryan Goslings debut som regissør, hadde premiere under Filmfestivalen i Cannes i går. Men etter visningen ble filmen møtt med buing, og den voldelige og drømmeaktige fantasien fra et forfallent Detroit har fått hard medfart av kritikerne. Da Gosling møtte Dagbladet dagen etter premieren, insisterte han likevel på at han ikke var affisert av kritikken.

- Det er bare flott, sier han.
- Ingen trenger å like filmed min. Det er opp til den enkelte. Det er dét som er det fine. Det viktigste er at du har en opplevelse i kinosalen, at filmen ikke er noe du bare rister av deg. Noen ganger er en film god, noen ganger er den dårlig. Noen ganger har du en bestemt forventning, og så er det noe helt annet som skjer, og så blir du sint. Det har jeg opplevd selv. Jeg tenker at filmen lever sitt eget liv, at den finner de den skal finne.

- Et mareritt
Han var ikke selv på visningen.

- Men jeg måtte jo ut etterpå og snakke med folk og ta tyren ved hornene. Jeg spurte en kvinnelig journalist om hva hun syntes, og hun sa at hun hadde lyst til å skjenke seg en whisky og se den på nytt. Dét likte jeg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Lost River» foregår i en litt uvirkelig versjon av dagens Detroit, i et forfallent strøk der det nesten ikke er mennesker igjen. Det er der alenemoren Billy, spilt av «Mad Men»-skuespiller Christina Hendricks, oppdrar sine to sønner. For å få endene til å møtes tar Hendricks' alenemor seg jobb på en morbid nattklubb der drap og lemlestelse simuleres fra scenen. Forestillingene kan minne om den estetiserte og blodige volden i filmene til regissør Nicolas Winding Refn, som har jobbet med Gosling i Cannes-filmene «Drive» og «Only God Forgives».

- Hva er det ved slik teatralsk vold som fascinerer deg?
- Jeg ville beskrive et sted som er tomt, der du ikke blir holdt ansvarlig for noe som helst, sier Gosling.
- Hvem er du når ingen ser deg? Hva er det som regnes for underholdning på et slik sted? Da jeg gjorde research, fant jeg ut at det ikke var så utenkelig. På 1800-tallet fantes det såkalte dødstavernaer i Paris, der drap ble gjort til forestilling og feiret. Slasherfilmene springer ut av den tradisjonen.

- Hvorfor trekkes så mange mot voldelig underholdning?
- Jeg vet ikke. Det er noe veldig kroppslig, det treffer deg i mellomgulvet og ikke i hodet.

Regisserer kjæresten
Goslings kjæreste Eva Mendes spiller også i filmen, men har ikke blitt med ham til Cannes.

- Det er et flott samarbeid, sier Gosling.
- Hun har stor innflytelse på meg. Hun hadde en slik uanstrengt måte bare å berøre filmen på, på mange forskjellige små måter. Da vi var i Detroit hadde hun plutselig kjøpt en paljettjakke, bare fordi hun tenkte noen kunne få bruk for den. 

Selv ble Gosling inspirert da han spilte inn George Clooney-filmen «The Ides of March» i det kriserammede og dels forlatte Detroit for tre år siden.

- Veldig inspirerende sted som rommer mye mer enn forfall. Det har en nydelig arkitektur. Jeg hadde lyst til å filme hvert dørhåndtak. Og så er det så mye energi her. Umiddelbart fikk jeg en følelse av hva som kunne vært. Filmen min handler mye om det som mangler. Det er trapper der som ikke fører noe sted. Og hvordan filmer du noe som ikke er her lenger? Det var dét som drev meg.

Han avviser bestemt at han var misfornøyd som skuespiller

- Men som regissør bruker du mer tid på historien. Jeg har vært i brytekamp med denne filmen i tre år. Problemene jeg fikk, kunne jeg ikke gi videre. Jeg måtte bare takle dem. Det var en helt annerledes opplevelse.