VI MÅ HJELPE: - Vi må hjelpe de fattige landene inn i en utvikling hvor innbyggerne får levekår gode nok til å finne mening og framtidshåp i eget land, skriver Per Fugelli. Foto: NTB scanpix
VI MÅ HJELPE: - Vi må hjelpe de fattige landene inn i en utvikling hvor innbyggerne får levekår gode nok til å finne mening og framtidshåp i eget land, skriver Per Fugelli. Foto: NTB scanpixVis mer

Det er bare én resept som kan redde pasienten jorden

På den står det: En global velferdsstat.

Meninger

Vi er et snilt folk. Derfor er vi i nød nå. Her er fred og trygghet hjemme, men verden piner oss. Vi vil hverandre vel og har fått det til i Norge. Gjennom hundre år har vi bygget en velferdsstat etter arkitekttegningen: Vi bryr oss om hverandre. Hver enkelt har fått mulighet til å være en byggestein i det gode samfunn, vi er med på å skape og dele. Det gir husfred i landet og sjelefred i menneskene.

Platon sier vi har levd før, i idealverdenen, der alt er rett, menneskene er gode og flokken er rettferdig. Når vi kommer til jorden, bærer vi med oss et gjenskinn fra idealverdenen. Vi lengter dit. Vi vil gjerne bidra til at livet og samfunnet skal stemme med dette minnet.

Kant sier mennesket et født med et godhetsgen, et moralsk imperativ, som påbyr oss nestekjærlighet. Hvis vi ikke får leve i pakt med dette genet, blir vi ulykkelige.

I Norge, under velferdsstats-byggingen, har vi fått leve i pakt med Platon og Kant,

Men nå kommer verden - blitzer mot netthinnene, skyter mot trommehinnene og torpederer samvittigheten. Det er ikke mulig å være lykkelig troll i Dovregubbens hall lenger.

Når jorden blir pasient, blir vi alle pasienter. Her er noen aktuelle symptomer:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Over 10 000 mennesker er døde av fattigdommens virus, ebola, i Vest-Afrika det siste året. Også de rike landene har vært i faresonen.

Krigen i Syria har drevet 11 millioner mennesker på flukt. Det rammer først og fremst Syria og nabolandene, men også Europa med sannsynlig eksport og import av terrorisme.

4000 båtflyktninger har mistet livet på vei til Europa det siste året. EUs grensepoliti frykter at en million mennesker skal forsøke å krysse Middelhavet i år. Det setter dem i livsfare, men skaper også vansker i våre land med ulovlig innvandring, kriminalitet, rasisme.

Fattigdom, stater i oppløsning, religiøs fanatisme skaper grobunn for IS og Boko Haram med makabre mesterskap i grusomhet. Frykt og økende islamofobi blir følgen hos oss.

Hver dag, av og til om natten, kommer disse tallene, bildene, menneskene til oss og utfordrer rettferdigheten vår. Møtet med verdens lidelse beveger samvittigheten vår fra lokal til global. Men det er en vanskelig sjelevandring. Vi er én flokk, menneskene på planeten Tellus. 99,7 prosent av genene våre er felles. Vi vil globalisere solidariteten, men vi klarer det ikke, foreløpig. Tonnasjen av verdenssmerte overvelder oss. Vi mangler mulighet for gjensvar som gir mening og håp. Denne avmakten utsetter oss for et moralsk stress som kan skade både mennesket og samfunnet.

Noen av oss blir triste. Det går an å komme i sorg selv om det ikke er dine nærmeste som lider eller dør.

Noen går inn i likegyldighet. Det kan oppstå tretthetsbrudd på samvittigheten. Det er begrenset hva vi kan tåle av nærhet til det forferdelige.

Mange blir redde. Er her fare for meg og mine? Skal barnebarna våre leve i en gyllen getto som også blir fryktens ministerium?

Noen blir sinte. Kanskje for å hvitvaske egen dårlig samvittighet sverter vi «de andre». De er farlige, onde, snyltere. Ja egentlig kan det komme til å stå mellom dem og oss.

Noen reagerer med hedonisme. De flykter inn i Titanic-syndromet: Verden synker uansett. Hvorfor ikke nyte den siste tid i dype drag på første klasse?

Noen gjør sitt. De hører på Gandhi: Den forandring du vil se i verden, må du være selv. De føler de MÅ bidra, men det blir smått, avmakten ligger på lur.

Ikke bare mennesket, også samfunnet kan ta skade av at verden forblir delt i en rik med trygghet og helse og en fattig med desperasjon og sykdomsbyrde. Våre «forsvarsmekanismer» mot verdens urett, kan flytte hjem. Hvis vi gjør oss råe mot flyktningene over Middelhavet, kan det prege vårt menneskesyn her hjemme også. I det lange løp kan vi neppe overleve som moralsk schizofrene med en samvittighet til hjemmebruk og en til utebruk. En bærekraftig humanitet kan ikke slås av og på alt etter land, pigmentceller eller guder.

Det er to årsaker til det globale, moralske stress-syndromet. Det ene er individets følelse av personlig litenhet i forhold til oppgaven: En rettferdig verden. Den andre er menneskets fortvilelse over politikernes manglende evne til å drømme, langt og modig.

Når sultkatastrofer, epidemier, kriger og flyktningstrømmer og terroraksjoner oppstår i den fattige verden, er vår politiske reaksjon: Flyktige engangstiltak. Nødhjelp dit, stopp menneskesmuglerne der, ulltepper til Nepal, droner mot Taliban, 8000 Syriaflyktninger til Norge.

Det er vel og bra, men galopperende krisehåndtering er ikke nok, alene. Det nytter ikke med en øyeblikkelig hjelp-medisin når tilstanden er kronisk.

Her er bare én resept som kan redde pasienten jorden. På den står det: En global velferdsstat. Vi må hjelpe de fattige landene inn i en utvikling hvor innbyggerne får levekår gode nok til å finne mening og framtidshåp i eget land. Vann, mat, bolig, helsetjenester, utdanning, arbeid og demokratiutvikling er den bærekraftige medisin. Bare slik kan vi forebygge en evig kjedereaksjon av kriger, flyktningstrømmer, terrorisme og epidemier.

En global velferdsstat krever at vi i den rike verden må dele mer. Menneskene i Vesten bruker hvert år 37 milliarder dollar på iskrem og mat til kjæledyr. Det vil koste 47 milliarder dollar årlig å fjerne underernæring på kloden. Statistisk sentralbyrå regner med en vekst i forbruk i Norge på 100 prosent de neste 40 år. Jeg tror de fleste er villige til å veksle den veksten inn i en tryggere og mer rettferdig verden.

En global velferdsstat? En drøm for de enfoldige? I strid med historien og menneskets natur? Velferdsstaten Norge var en vill drøm for 100 år siden. «Politikk er å ville», sa Olof Palme. Når mange nok vil, kan vi bevege oss mot en global velferdsstat. Om målet er uoppnåelig, er veien nødvendig. Vi trenger å være i bevegelse mot en bedre verden.

Politikkens edleste oppgave, det står til og med i «Ja, vi elsker», er å senke drømmer på vår jord, drømmer som får oss til å arbeide tålmodige, håpefulle mot en global velferdsstat.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook