Kom godt ut av det: Tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen var atten år i 1968 og er blant pensjonsvinnerene.
Kom godt ut av det: Tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen var atten år i 1968 og er blant pensjonsvinnerene.Vis mer

Generasjonslotteriet:

Det er barna som betaler, ikke mor og far

Det er barn og barnebarn som får regninga for gambling med pensjoner, klimaet og oljepengene, skriver Ola Magnussen Rydje .

Kommentar

Det er på ingen måte enkelt å gjøre opp generasjonsregnskapet. Hva som er rettferdig fordeling mellom generasjoner er et mangefasettert spørsmål. Først og fremst fordi det et vepsebol av følelser – en ulik opplevelse av å fortjene det man har opparbeidet seg, bygd opp, spart til eller arvet. Men også fordi utgangspunktet mellom generasjonene er så forskjellig og utfordringene vi har møtt, og vil møte, så ulike.

Generasjonsstrid er en kamp om perspektiver – tilbake i tid, nå, og framover. Noen startet med alt, andre med ingenting. Noen har levd et liv med vekst og optimisme, andre går en blek og turbulent framtid i møte. Dagens gullpensjonister som startet livet i ei brakke vil mene at overfloden og luksusen dagens unge blir født inn i, alene taler for at de bør holde munn. Dagens unge vil spørre seg hva det hjelper med gullalder i dag hvis vi ikke har noe igjen til i morgen.

Som Dagbladet har vist i serien «Generasjonslotteriet» har de unge grunn til å klage. Det er 68-erne som har kommet best ut av det etter krigen. De vant på boligmarkedet, arbeidsmarkedet, i lønnsutviklingen, og ikke minst kampen om arvesølvet: pensjonene. Hvis noen har spist seg feit på nasjonens frukter, er det dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dagens unge har riktignok også spist kake, som en av økonomene i vår serie påpekte, men de kommer til å oppleve langt større ulikheter enn generasjonene før seg. Og de er på ingen måte sikret en liknende velstandsutvikling. Hvem foreldrene dine er og hvor du kommer fra blir trolig bare viktigere. Og ikke minst: Hvor stor gevinsten fra livets største lotteri, arven, blir.

Generasjonskamp handler imidlertid ikke bare om penger og posisjon. Et annet, stort problem er at det ikke er enighet om hva som er de viktige tingene. Vi verdsetter ulike kvaliteter ved livet, både materielle og moralske. Dagens pensjonister har vokst opp i en verden som ble friere og fredeligere. Som åpnet seg og ble mindre. Jungler, varme strender, og verdensbyer ble, takket være teknologisk utvikling og velstandsvekst, bare en flytur unna. Verden, tidligere bare tilgjengelig for allmennheten i bøker og fjernsyn, ble en eksotisk lekeplass.

Vår vekst, velstand og forbruksiver ga oss grenseløs frihet, uten paralleller i menneskehetens historie. Og slik er det fortsatt for den rike delen av verdens befolkning. Et liv med samme velbehag som norsk middelklasse anno 2018 er en drøm de færreste turte å friste seg med for noen årtier siden.

Men i et generasjonsperspektiv må vi vurdere verdien av, og retten til, slik frihet i dag opp mot ufrihet for arvingene. Regningen for klodens ødeleggelse er det andre enn dagens pensjonister som får. Ja, vi lever et drømmeliv, men for hvert tonn CO2 vi slipper ut forsterker vi krefter som gir artsmangfold bedre levevilkår i fantasien enn i naturen. Vi styrer skuta trygt mot den sjette masseutryddelsen av liv på planeten, mot mer ekstremvær og ulevelige kår for millioner av mennesker. Det er en urett synderne ikke rekker blir straffet for, men en arv menneskeheten vil preges av i generasjoner.

Vi bør også minnes at det ikke bare er fordeling mellom generasjoner innenfor egne landegrenser som teller. Vi har også forsømt vår moralske forpliktelse til å gi alle verdens mennesker del i velstandsutviklingen. Man kan hevde vi rettmessig høster frukter av våre egne bedrifter, nasjonsbygging, arbeid og valg. Men hvis vi holder andre nede i forsøket, holder det ikke. Det var ulike dekk på Titanic, men alle var bebodd av mennesker med lik verdi.

Den negative utviklingen i retning av større ulikhet og global oppvarming bør tvinge oss til å se på de lange linjene. Vi skal selvfølgelig strebe etter forbedringer, trygghet, vekst og velstand for dem som lever i dag. Men vi må som etterkrigsbauta og statsminister Trygve Bratteli sa det, også «med systematikk og energi ta opp de mer langsiktige og fundamentale spørsmål.»

Det innebærer en større byrde for de privilegerte blant oss. Og dem er det, som vi har vist denne serien, mange av.

Det kan for eksempel være de som i framtida vinner på arbeidsmarkedet mot roboter, automatisering og millioner av konkurrenter. Det kan være de som har vunnet på boligmarkedet. Det kan være de som har arvet store formuer. Det kan være de som ikke trenger en like stor andel av oljeformuen som de føler de har krav på. Det kan gjerne være det er nettopp deg, kjære leser.

Men hvis generasjonsrettferdighet er et lotteri, og du har trukket et av vinnerloddene, kan du kanskje akseptere det.