Det er bedre å slippe en bombe enn å sprenge en tarm

«South Park» er uvanlig tegnefilm. Ikke bare er den primitivt tegnet. De klumpete pappfigurene som humper rundt på de døve kulissene, er verken særlig søte eller sjarmerende å se på. Og det er heller ikke historiene eller innholdet: «South Park» handler om fising, banning, spying, sex og vold - og det mangler fullstendig en «oppbyggelig» moral som punchline. Det er knapt mulig å fjerne seg mer fra «koschelige» og oppbyggelige Cosby-show.

Likevel - eller nettopp derfor - har «South Park» blitt en kultserie av dimensjoner. Mest blant unge, men også blant en del voksne, som i sine ganske velordnede og kjedelige liv kan tillate seg å føle seg litt gærne og opprørske en halvtime hver onsdagskveld - og fra i morgen av en helaften på kino.

«SOUTH PARK» BEGYNTE som en alternativ satsing fra det amerikanske TV-selskapet Comedy Central i 1997. Bak sto to filmstudenter, Trey Parker og Matt Stone, som ville gå sine egne, skrudde veier. Serien fikk straks kultstatus - og ble et globalt fenomen.

South Park er et lite sted i fjellene i Colorado - den politiske korrekthets hjemstat i USA. Hovedpersonene er en gjeng unger og foreldrene deres. Samt resten av bygda.

Barna er naive og vulgære, mens de voksne stort sett er utstyrt med et dobbelt sett moral: en ren og pen fasade kombinert med flokkevis av svin på skogen. Gjennom å konsentrere seg fullt og helt om problemene til barna, unngår foreldrene å fokusere på sine egne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dermed går ikke bare foreldrene til frontalangrep mot barnas infantile humor, som stort sett består av banning og fjerting. I filmen går de også til angrep på Canada, der fordervelsen - i form av de fisende komikerne Terrence og Philip og deres film «Asses of Fire» - kommer fra.

Mens de voksne håndterer problemer ved å drepe dem og så skyve dem under teppet, ler barna av dem - i den grad de opplever at problemene er reelle. Mens foreldrene heller sprenger både tarmer og bomber enn å skjemme seg ut gjennom å lure ut en liten fjert, fiser barna lykkelig - og ler hjertelig hver eneste gang.

FENOMENET «SOUTH PARK» handler om opprør. Mot voksenverdenen. Og mot det politisk korrekte. De små ikke-særlig-søte barna verken forstår eller imponeres særlig av det de voksne driver på med og er opptatt av. Barna lever i en ganske så uskyldig verden, men blir stadig kjeftet på og grensesatt på plass, uten helt å forstå hvorfor.

I dobbeltmoralens hjemland USA, der det er helt OK å vise drap på TV, mens en brystvorte er fy, er selvsagt «South Park» omdiskutert. Serien kan bare sees på lukkede kabelnett.

Mange mener serien er fordervende, og i et land som skryter av sin ytringsfrihet, har flere ropt på forbud og sensur. Endatil visepresident Al Gore, som ikke engang er republikaner.

- Vær på vakt mot den politisk korrekte visepresidenten og vennene hans når de under dekke av å beskytte barna prøver å stoppe kjeften på de stygtsnakkende dvergene med månefjes, advarer mediekommentatoren David Horowitz i nettmagasinet Salon.

Da Gore på en konferanse hevdet at linken mellom tv-vold og virkelig vold var lik linken mellom røyking og kreft, ba Horowitz om svar på hvordan det kunne ha seg at volden er så ulik i ulike deler av de amerikanske storbyene. TV-sendingene er jo like for alle, både fattig og rik. Og hvordan kunne medieviterne i salen ha sett 100000 mord på TV uten å ha blitt blodtørstige mordere, om sammenhengen var så klar?

Horowitz ble hysjet på, og fikk ingen svar fra Gore.

DET POLITISKE INNSLAGET forsvinner sannsynligvis i en sky av tarmgass og banning for «South Park»s aller yngste fans. Men de litt eldre må være blinde for å unngå å se at programskaperne er klart politiske i sin satire, og at det hele handler om dobbeltmoral, undertrykking, ytringsfrihet og toleranse.

TV-episoden «Big Gay Al's Big Gay Boat Ride», som ble Emmy-nominert, handler for eksempel om homoseksualitet. Stans nye hund Sparky viser seg å være homo, noe som selvsagt fordømmes i den trange bygda South Park. Men etter en ensom natt i skogen, møter han Big Gay Al, som tar den utstøtte med på en reise gjennom de homofiles historie og forteller at det er helt ok å være skeiv. Replikker som «Se! Det er undertrykkerne! Kristne, republikanere og nazister, oj, oj!» oppleves nok som sterk kost for mange, men mer enn antyder hvor «South Park»-skaperne står politisk.

Homoseksualitet er også et tema i filmen, der Satan hjemme i Helvete portretteres som en melankolsk og fredelig stor homse som er mest opptatt av følelser og nærhet. Men han strever litt med sin nye elsker, en nylig avdød Saddam Hussein som vifter rundt med svære peniser og vil ha seg hele tida. Det eneste som overgår Saddams sexlyst, er ønsket om verdensherredømme. Der får han drahjelp av «Mødre mot Canada»...

EN TILSYNELATENDE EFFEKTIV måte å unngå å høre ord man ikke liker og se bilder man ikke ønsker, er selvsagt å sensurere dem. Dermed blir mange tv-bilder i USA utstyrt med små sladder, små pip eller små stillheter der innholdet overgår det noen mener den jevne amerikaner kan tåle.

Skulle «South Park»-filmen noen gang vises på amerikansk TV, måtte det være som et halvannen times langt «piip».Se intervju med «South Park»-skaperne

og anmeldelse av filmen i morgendagens avis.