STOPPE ASYLINNVANDRINGEN: Siv Jensen har erklært at Frp skal stoppe asylinnvandringen til Norge. Denne uttalelsen reiser flere spørsmål enn den gir svar, skriver artikkelforfatter. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
STOPPE ASYLINNVANDRINGEN: Siv Jensen har erklært at Frp skal stoppe asylinnvandringen til Norge. Denne uttalelsen reiser flere spørsmål enn den gir svar, skriver artikkelforfatter. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Asylpolitikk:

Det er behov for mer fakta og nyanseringer i asyldebatten

Hva betyr det å «stoppe asylinnvandringen til Norge»?

Meninger

Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen startet i juni 2017 valgkampen med å erklære at partiet skal stoppe asylinnvandringen til Norge. Uttalelsen er typisk for asyldebatten. Den reiser langt flere spørsmål enn den gir svar.

I boken Asylkoden – 99 spørsmål og svar fra den norske asyldebatten, som kom ut i går, svarer jeg på mange av spørsmålene som uttalelsen reiser.

Hva betyr det å stoppe asylinnvandringen? Assosiasjonene som vekkes kan nok appellere til en del velgere, men uttalelsen må undersøkes nærmere for å gi mening i en konstruktiv politisk debatt. Kristian August Eilertsen, første nestformann i Fremskrittspartiets Ungdom (FPU), utdypet kort tid etter at man gjennom mottak i utlandet effektivt kan behandle søknader, og at det «gir Norge mer trygghet: ingen slippes inn i Norge uten at det er bekreftet hvem de er og hvor de kommer fra. Problemet med rømming fra asylmottak vil være løst. Australia praktiserer allerede dette, så hvorfor kan ikke Norge?»

Det viser seg altså at Fremskrittspartiets skal stanse asylinnvandringen gjennom opprettelsen av asylmottak i utlandet. Men i motsetning til FPU-nestformannen, svarte Jensen, på spørsmål om hva partiet vil gjøre med de asylsøkerne som likevel reiser til Norge, og ikke går via asylmottakene i utlandet, at de «vil vi behandle som nå, fortest mulig». Jensen presiserte samtidig at Norge ikke skal trekke seg ut av konvensjoner Norge er forpliktet til å følge, men at «vi må tilpasse kartet [til] terrenget».

Ved nærmere undersøkelse skal Fremskrittspartiets likevel ikke stanse asylinnvandringen. De skal opprette asylmottak i utlandet. Men er det lovlig og mulig? Svaret kan ikke gis kort innenfor rammene av denne kronikken – men flere kommentatorer har de siste ukene argumentert godt mot dette lite originale forslaget.

Det mest interessante ved det Jensen sa, er imidlertid at selv om slike asylmottak viser seg å kunne opprettes lovlig, så vil det ikke endre Norges plikt til å behandle asylsøknader fra personer som når en norsk grense.

Så hva er det Fremskrittspartiets ønsker å endre ved dagens norske og internasjonale asylsystem? Jensens ønske om å tilpasse internasjonale konvensjoner hadde støtte i Stortinget i 2015. Et flertall i Stortinget ba da regjeringen «ta et internasjonalt initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner, for at disse i bedre grad kan tilpasses vår tids flyktningsituasjon». Hva vil være de rettslige og politiske konsekvensene av et slikt norsk initiativ?

Norge vil kunne si opp internasjonale konvensjoner, og dermed fri seg fra visse forpliktelser. Men ikke fra forpliktelsen til å overholde det som anses som kjernen i asylretten: forbudet mot å returnere noen til tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling (non-refoulement). Dette prinsippet har status som folkerettslig sedvanerett, noe som betyr at Norge vil være bundet av forbudet, uavhengig av hvilke konvensjoner landet er bundet av. At andre land som ikke er bundet av de samme konvensjonene bryter forbudet, betyr ikke at de foretar lovlige handlinger.

Det bekrefter bare det en kjenner så alt for godt fra nasjonale rettssystemer – at lovbrudd forekommer. At Australia har en sterkt kritisert og folkerettsstridig asylpraksis overfor båtflyktninger betyr ikke at Norge bør følge i Australias fotspor og bryte folkeretten.

Traktater kan endres, men endringer må gjøre i tråd med det traktatene selv bestemmer, og i tråd med de sedvanerettslige reglene (bindende for alle stater) i Wien-konvensjonen om traktatretten. Endringer forutsetter internasjonale forhandlinger, og enighet blant traktatpartene .

Et norsk initiativ til å endre det internasjonale menneskerettighetssystemet kan få store konsekvenser for svakerestilte grupper i land hvor menneskerettighetene står svakere enn i Norge. Om norske myndigheter handler i strid med folkeretten på asylpolitikkens område, kan det også få store rettslige og politiske konsekvenser for staten Norge i andre sammenhenger. Norge har på andre områder sterke interesser av at folkeretten overholdes: For eksempel innen havretten, fiskeriretten og rettighetene til polarområdene

Folkeretten har svakere håndvevingsmekanismer og sanksjonsmidler enn de fleste nasjonale rettssystemer. Det finnes ikke et tilsvarende internasjonalt politi- og rettsvesen som påtaler folkerettsbrudd og ikke noe internasjonalt fengsel hvor stater kan forvises til når brudd fastlås. Respekt for at traktater og folkerettslig sedvanerett skal følges er sentralt for at den internasjonale rettsorden skal kunne fungere – selv med de mangler den har. I et bredere og mer langsiktig perspektiv har Norge egeninteresse av at folkeretten overholdes.

Wien-konvensjonen om traktatretten inneholder bindende regler om tolkning av traktater. Ulike tolkninger kan være juridisk holdbare. Imidlertid kan stater også ha interesse av å fremstille uholdbare tolkninger av folkeretten som lovlige, for å legitimere handlinger ut fra nasjonalpolitiske interesser. Slik tolkningstvil kan bidra til forvirring om en konkret handling er lovlig eller ikke. Eksempler er Russlands involvering i Syria-krigen og annekteringen av Krim, og Norges behandling av asylsøkere som kom over Storskog, der Justis- og beredskapsdepartementet og FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) er uenige.

Forståelse for hva som er gjeldende norsk og internasjonal rett er sentralt for en konstruktiv asyldebatt. Det bør skilles klart mellom hva som følger av gjeldende regelverk (hva jussen «er») og hvordan jussen «burde være». Diskusjoner om hvordan reglene burde være, er og skal være politiske. Hvis derimot jusen slik den er fremstilles slik noen ønsker at politikken skal være, blir diskusjonen om nødvendige løsninger og endringer lite konstruktiv. Det er behov for mer fakta i asyldebatten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook